Puls - QOTSA: Stort møte med steinalderen

(Oslo/Puls): Å jada. Jepp. Jajamennsann. Hatten av for Queens of The Stone Age. Ikke nok med at de kan skilte med å ha gitt ut årets kanskje aller beste rockealbum, men de presterer likegodt å levere en av årets desidert feteste konserter også. Og 2002 har ikke vært noe dårlig konsertår i mine tinnitus-befengte ører.

Med et proppfullt Rockefeller som vitner, viste de at rocken er kommet for å bli - helt fram til neste steinalder og litt til. Det stemmer så innmari godt alt sammen, fra første stund, fra første takt og tone. Jeg har bare en tanke i skolten : Det her er faen meg stort!

Til tross for at Rockefeller reklamerte med at Dave Grohl fulgte med på turneen, hadde vel forhåpentligvis de fleste av publikum fått med seg at dette ikke var tilfelle før de stilte opp på konsert. Som erstatning for Grohl fant vi Danzigs Joey Castillo bak settet; en kar som hadde mye å bevise denne kvelden, og som gjorde akkurat det med glans. Og for å være ærlig; det store trekkplasteret med QOTSA er ikke Dave Grohl, men et reportoir med idiotisk bra låtmateriale, noe de har bevist gjennom tre knallsterke album siden debuten i 98. For mange har QOTSA vært den store overraskelsen i år; for meg er den største overraskelsen at ikke gjennombruddet har kommet før.

Det er et latterlig tight liveband vi har med å gjøre, selv når de eksperimenterer og leker seg, har de full kontroll. Det er dynamisk og gjennomtenkt til tross for at det improviseres. Det er både brutalt og pent på en gang, mye takket være at Josh Homme, Nick Oliveri og Mark Lanegan deler vokaljobben mellom seg, og gjør det variert og spennende. Helt overlegent er det når Lanegan står foran micen; det er både kraftfullt og inderlig (og da mener jeg ikke på den Sigvart Dagsland-måten), og med ett betyr det plutselig ikke en døyt lengre at jeg aldri fikk sett Screaming Trees.

(Foto: Lene Hoem Røysum/PULS)

Høydepunkter: Mange, men her er noen: Regular John og Avon, begge hentet fra debutskiva; Gonna Leave You, hiten No One Knows, og en sløy og humoristisk versjon av Feel Good Hit of The Summer.

Det ble to runder med ekstranummer for et publikum som faktisk fortjente såpass. Og til de av dere som gikk før siste runde; du med lua, ja, og du med den brune skinnjakka og alle dere andre: Tåper!
Bare så det er sagt.

Torgeir Kjeldaas

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret