Puls - Dylan: Hvem? Hva? Hvor?

(Stockholm/PULS): Konserten varer i bortimot en halv time før noen i den store Globen får øye på han som synger. Gir Bob Dylan jamnt faen? Selvfølgelig gjør han ikke det. Han bare spiller sitt spill, et spill som alltid går ut på å være uforutsigbar - og innimellom kan det altså se ut som om han er fullstendig uinteressert: Globen-scenen er diger - foran bandet fins det godt om plass, for å si det forsiktig. Men vokalisten gjemmer seg et sted langt der bak i mørket. Det innebærer ikke at vi er i tvil om hvem som synger, for det fins virkelig bare én Bob Dylan. Hører jeg ikke til og med noe som ligner Its All Over Now, Baby Blue?

Han har vel vært på turné nå i sånn rundt regna 20 år. Kontinuerlig. Bob Dylans liv utspiller seg på scenen. Nå gidder han ikke en gang lenger å bytte ut scene-dekoren fra gang til gang. Heller ikke klærne. Han stiller stadig i denne håpløse dressen med sølvknapper i buksene.

Alle andre ville sett harry ut i dem. Men Bob Dylan får dem til å glitre - der han stadig vrikker smått keitete, med høyre fot foran sin venstre. Gitaren slengt over skulderen, som om den var en annen, naturlig, kroppsdel.

Og han har klipt seg. Ganske så kort, men likevel med en hårpryd intakt omtrent som Mick Jagger. The rock n roll suicide life? Det ser virkelig ikke slik ut.

Scenen er som sagt stor, men skal åpenbart ikke brukes. I hvert fall ikke i kveld. Sangeren befinner seg stadig i stummende mørke, når en svært umiskjennelig utgave av Its Alright, Ma (Im Only Bleeding) fyller lokalet.

Akkurat her ligger Bob Dylans storhet som live-artist. Han gjør nærmest cover-låter av sine egne klassikere, og i så henseende skiller han seg brutalt fra alle sine berømte kolleger. Er det mulig å tenke seg, liksom, at Stones gjør Satisfaction uten at publikum umiddelbart kjenner den igjen? Eller at R.E.M. drar i gang Everybody Hurts, mens folket stadig er i villfarelse over hvilken låt bandet skal spille?

Men Bob Dylan gjør det på sitt vis. Sjangermessig kjører han nå sin minimalisme ut i det ekstreme. Rock + Rockabilly = Blues. Tre akkorder er så nok at det nesten er én for mye. Og, du milde Måne, der kommern:

Uten hatt, og teller opp til Boots Of Spanish Leather. Bob Dylan the Hillbilly. Og nå gjør han kort prosess med en låt det faktisk er mulig å kjenne igjen. Highway 61 Revisited er aldri blitt framført mer rocka. Dette er nærmest heavy metal. Bulder og brak og bånn pinne, før his Bobness finner veien til sitt piano.

( )

Utover i karrieren har han lagt stadig mer elsk på sitt elektriske piano. Ikke fordi han er noe god på det; han er ikke akkurat noen konkurrent til Keith Jarrett og Jozef Zawinul. Men han kler rollen som pianist usedvanlig godt. I stående positur. Lang jakke, og hodet bøyd dypt ned i sangmikrofonen.

Vi får Love Sick, i en vanvittig tung versjon. Dylans piano ligger i forgrunnen, mens de to gitarene pumper tristessen framover: - Im sick of love... Konsertens ubestridte høydepunkt, så langt.

Tweedle Dee & Tweedle Dum fra hans foreløpig siste album blir liggende som en morsom intro til en totalt ugjenkjennelig utgave av Every Grain Of Sand. Men tro meg brorparten av publikum har garantert fortsatt ikke hørt en eneste tone de virkelig har gjenkjent.

Går du på Bob Dylan-konsert i 2003 får å høre klassikere? Glem det. Ikke en gang Dont Think Twice, Its Alright låter klassisk. Selv om han drar fram munnspillet som han jo heller ikke er så god på. Men ingen kan spille disse enkle tonene akkurat slik som Bob Dylan kan. Det skal han ha.

Han avslutter med Summer Days, nok en rockabillylåt fra Love And Theft og nå har vi fått rockabilly i såpass godt monn at jeg vil tro stamgjestene på Teddys Soft Bar i Brugata vil ha feira Nyttårsaften på forskudd.

Når så avdelinga for ekstranumre åpnes med Cats In The Well ja, da tenker jeg at i kveld, nei i kveld blir det rett og slett ikke plass for noen av de helt store, de Evig-Grønne, som Vidar Lønn Arnesen ville kalt dem.

( )

Så feil kan man ta. For nå er plutselig Dylan på klassiker-bagen, og det så det holder. Like A Rolling Stone. Tenk å ha lagd denne sangen?! Det må jo komme opp mot følelsen av kunne fly, av egen kraft.
Og hold deg fast fyren tar faktisk tak i Forever Young, og det kommer mer:

Med verdens sureste munnspill, avslutter han med en blytung versjon av All Along The Watchtower. Jeg har aldri trodd noen ville kunne overgå Jimi Hendrix utgave av denne sangen, men dette er... vel, i hvert fall i nærheten.

Her har du låtene Bob Dylan spilte i Globen, Stockholm, 11. oktober 2003. For alt hva jeg veit, kan settet i Oslo to dager seinere se ganske annerledes ut.

To Be Alone With You
ItsAll Over Now, Baby Blue
Cry A While
Just Like Tom Thumbs Blues
Its Alright, Ma (Im Only Bleeding)
Boots Of Spanish Leather
Things Have Changed
Highway 61 Revisited
Love Sick
Tweedle Dee & Tweedle Dum
Every Grain Of Sand
Honest With Me
Dont Think Twice, Its Alright
Summer Days
Cats In The Well
Like A Rolling Stone
Forever Your
All Along The Watchtower

Arild Rønsen

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret