Puls - Madrugada: Industrial Silence

Debutalbum inneholder som regel én god låt, kanskje to. Det øvrige materialet er gjerne av en standard som gir en viss pekepinn om artisten har noe å gå på. Madrugada er helt annerledes. De debuterer med et album som dagen før det slippes løs på publikum er en milepæl i norsk musikkliv.

Jeg veit ikke hvor gamle herrene Robert S. Burås, Frode Jacobsen, Jon Lauvland Pettersen og Sivert Høyem er. De spiller henholdsvis gitar/munnspil, bass og trommer – sistnevnte synger, og sammen eller hver for seg foretar de seg en hel masse borte i avdelinga for keyboards. Det essensielle i sammenhengen er hvordan de låter. Madrugada låter som om de skulle ha brukt de siste tredve åra på å gjøre vesentlig rockmusikk tilgjengelig for sine omgivelser.

De henvender seg til et voksent publikum. Stan Ridgway, Midnight Choir, Chris Isaak – kanskje aller mest The Doors. De har med andre ord skjønt at kvaliteten i rockmusikk ikke øker med farten. Det hele har med tyngden å gjøre. Ja, det er der det ligger; du skubber deg ikke på denne gjengen.

Du kan komme trekkende med all verdens hip’e akkordsammensetninger og alle synthene til Rick Wakeman & Jean-Michelle Jarre, alle på en gang – det hjelper ikke. Disse tretten sangene står som Dovregubben, i nøyaktig den utgaven de fins her - på ”Industrial Silence”.

Om det fins en singelhit her? I really couldn’t care less.

Arild Rønsen

Legg til på Nettby

Siste saker

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!

Chairlift: Does You Inspire You

Sweden Rock tar form