Puls - R.E.M.: Around The Sun

Det var noe ved førstesingelen, noe smått urovekkende. Første gang jeg hørte den var min første innskytelse at det måtte være Phil Collins som var på gang med nytt materiale. Nå er ikke undertegende medlem av den klubben som mener alt den gamle Genesis-vokalisten leverer er såpe, men likevel. Jeg hørte ikke R.E.M.-kloa.

Etter å ha hørt albumet et titalls ganger er følelsen den samme. "Leaving New York" er et pent stykke popmusikk, en sang som helt sikkert vil bli en allsangkiller i live-sammenheng. Men det er langt - veldig langt - opp til tindene R.E.M. har tatt oss til ved tidligere anledninger. Vi snakker ikke magi.

Legg til at sangen, sammen med "Make It All OK", er albumets definitive høydepunkt, og uroen blir enda mer påtrengende.

"Around The Sun" er "Monster"s (1994) rake motsetning. Der de for ti år siden putta en nydelig ballade - "Strange Currencies" - midt inni et monster av et rockalbum, er årets plate en evig vandring i R.E.M.-sødme.

Det er vakkert, for all del, og veldig R.E.M.. På sett og vis er det også mulig å observere ei linje i deres nåtidige produksjon. Det er ikke unaturlig å oppfatte "Around The Sun" som den naturlige konklusjonen på "Up" (1998) og "Reveal" (2001). Framtidige R.E.M.-historikere vil ganske sikkert omtale dem som en trilogi.

Problemet er at de til sammen ikke inneholder låter til mer enn ett virkelig gedigent album. Ta tre-fire sanger fra hvert av dem, og du sitter med verdens album i hånda.

Er det Peter Buck som sitter med nøkkelen? Han har vært i studio under disse innspillingene, men ingen skal kunne påstå at han setter sitt preg på dem. Mer og mer framstår R.E.M., i studioversjon, som et keyboardbasert band. Ikke noe galt i og for seg, men smått mystisk - siden de har en av verdens beste rockgitarister i sin midte.

Det er også et uomtvistelig faktum at dette bandet har en tendens til å gå balladeveien når de ikke lar Buck utfolde seg. De har da også skapt noen av rockhistorias aller største øyeblikk innen den sjangeren, men denne gangen får vi overdose.

Her fins ikke én skikkelig stå-på-rocker. Alt er ballade/midtempo. What's the frequency, liksom?

Når alt dette er sagt: Du som har sans for R.E.M.-soundet må for all del ikke gå glipp av dette. Sett "Around The Sun" i spilleren din, og du har R.E.M.-tapetserte vegger hvorenn du beveger deg.

Men det er også poenget. Vi ser gjerne - og har lov til å forvente - at R.E.M. skal være noe langt mer enn tapet. Vi snakker tross alt om et av de ytterst få banda som har fått oss til å tro at det virkelig er mulig å gå på Månen.

( )

Arild Rønsen

Legg til på Nettby

Siste saker

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!

Chairlift: Does You Inspire You

Sweden Rock tar form