Puls - Lars Winnerbäck: Vatten Under Broarna

I fjor ga denne svensken ut et av 2003s aller beste album. "Söndermarken" plukker jeg til stadighet fram, og nyter til det fulle. Nå har Winnerbäck gitt sitt dyktige backingband Hovet en pause, og leverer en semiakustisk og svært tilbakelent og personlig skive.

Winnerbäck er en av sveriges store viserockere, og blir nevnt i samme åndedrag som Ulf Lundell - og det er nok muligens den beste sammenligningen å bruke. Det har dog ikke vært særlig mye oppstuss rundt fyren her i Norge, til tross for fjorårets kanonalbum "Söndermarken", som ble skamrost, ikke bare her i PULS. "Vatten Under Broarna" er dessverre ikke like god som forgjengeren - ikke dermed sagt at det er dårlig.

Intensiteten fra "Söndermarken" er borte, og igjen sitter vi da med ei skive som blir framført på enkle premisser av Winnerbäck selv på vokal, gitar og munnspill; Sara Isaksson på piano, vokal, slagverk (vel, det er ikke mye i bruk her, for å si det forsiktig); og Ola Gustafsson på banjo, el-gitar, mandolin, pedal steel og dobro. En slik musikalst sammensetting blir ofte gull, men kan samtidig fort bli kjedelig hvis låtmaterialet ikke holder et høyt nivå hele veien. "Vatten Under Broarna" ender opp et sted midt i mellom. Her får du servert et par helt fantstiske låter, men også en del ordinære låter.

Det åpner på best mulig vis med den nydelige og stemningsfulle "Se Dig Om", som bærer bud om at noe stort er på gang. Men den litt fargeløse "Det Är Visst Nån Som Är Tilbaka" viser at fyren ikke treffer spikern på hue hver eneste gang. Slik fortsetter det i grunnen utover albumet. Innimellom de låtene som bare er bra, dukker det opp noen skikkelige delikatesser. "Jag Är Hos Dig Igen", i nydelig harmoni med Sara Isaksson; "Dom Tomma Stegen" og "Hjärtar Dams Sista Sång" er country av ypperste merke; "Hon Kommer Från Främmande Vidder" og "Dom Sista Drömmarn Del II" er også meget gode. Det blir seks av totalt ti låter, som alle er høykvalitetsmusikk. Ikke verst, og da er det nok egentlig bare det faktum at forventningene muligens var litt for høye etter fjorårets bragd, som gjør at jeg ikke fråtser i superlativer. For albumet er unektelig fint.

Hovet har forøvrig også nylig gitt ut plate, uten Lars Winnerbäck. Det har endt med totalslakt i hjemlandet, hvor kritkerne konkluderer med at "Hovet utan Lars Winnerbäck er som kaffe utan bönor og tidningar utan trycksvärta." Vel, Lars klarer seg fint på egenhånd, men jeg håper likevel han slår seg sammen med Hovet ved neste korsvei.

PS! Konsert på Rockefeller 2. desember!

Espen Hovelsen

Siste saker

Killing Joke - MMXII

DumDum Boys: Ti Liv

Beach House: Bloom

Marilyn Manson - Born Villain

Diskord: Dystopics

Kent: Jag Är Inte Rädd För Mörkret