Puls - The Times They Are A-changin’<br>

Jeg sitter med "Bob Dylan The Bootleg Series Vol.5" foran meg. Lytter til opptaket fra ”The Rolling Thunder Revue” fra 1975/76. Opplever en av tidenes mest markerte og betydningsfulle musikere på sitt beste. Jeg opplever nerve, friksjon, artikulasjon og instrumentsoppvisning av dimensjoner.

Og så tenker jeg på de to gangene jeg - en 24 år gammel musikkentusiast - har opplevd legenden Dylan live.

Den første gang var i Hyde Park i London i 1996. Han var en av mange i et stjernespekket artistgalleri; Eric Clapton, The Who og Alanis Morrissette for å nevne noen. Dylan var tam, en gedigen skuffelse. Var dette ikonet jeg var blitt oppdratt til å forgude? Var dette mannen som mottok Paineprisen i 1963 og hyllet ”ungheten” og påpekte at verden ikke tilhører gamle mennesker? tenkte jeg. Og trodde det var meg det var noe feil med.

Så opplevde jeg ham igjen i Oslo Spektrum i fjor høst. Ved siden av meg satt faren min og en kollega av ham. Begge med andakt i røsten og barnlig forventning i blikket. De var forhåndsprogrammert til å la seg begeistre. Jeg ble det ikke. Igjen opplevde jeg en skuffelse av dimensjoner. Jeg opplevde et sceneshow uten nerve. Han sto der oppreist på scenen, men det var uten den ryggraden han engang hadde. Hvor var sjelen blitt av?

Det var pinlig. Og derfor er denne artikkelen blitt til. For noen må si det; Bob Dylan er i ferd med å bli like narraktig som H.C. Andersens keiser. Han står der uten klær. Alle som vil se det, ser det. Men ingen sier det høyt; at han er naken. Den storheten han var innhyllet i er blitt borte.

Tidene har forandret seg. Dylan bør følge sitt eget råd fra 1963: "Verden tilhører ikke gamle mennesker. Den har ingenting med gamle mennesker å gjøre. Når håret slutter å vokse på gamle dager, burde de slutte også." sa han. Den gangen.

Når nyskapningen blir borte. Når samfunnsengasjementet dør. Når dollarbehovet erstatter idealismen han ble kjent for. Hva er da igjen? Historien? Ja vel, men er det nok?

( )

“The Times They Are A-Changin'”, sang Dylan for mange herrens år siden. Og det er så sant så sant. Tiden forandrer seg, og mennesker forandrer seg - også såkalte umenneskelige støpninger som Bob Dylan forandrer seg.

Bob Dylan har levd livet, og utforsket hver eneste lille krok han har kommet over. Det har vært hans styrke og hans kunstneriske credo. Og det har vært nøkkelen til verdens fascinasjon for ham. Dette sammensatte vesenet, den uforutsigelige og myteomspunnete Dylan, som har vært forgangsfigur og videreutvikler; ikke bare på ett, men på mange områder.

Han var folk-puristenes ukronede konge på begynnelsen av 60-tallet. Skapte furore ved å gripe den elektriske gitaren og lage seriøs rock'n'roll i 1965. Han lagde med ”Blonde On Blonde” verdens første dobbeltalbum – et album som fortsatt er en av de beste som noensinne er laget. Han gikk fra pot-luktende "Highway 61 Revisted" til smørglatte ”Nashville Skyline” og til kjærlighetstunge "Blood On The Tracks". Han forferdet verden, sjokkerte og imponerte. Appellerte til detektiv-instinket i enhver musikkentusiast gjennom flere generasjoner.

Hvordan fikk han det til? Hvem er egentlig Bob Dylan?

( )

Den etterforskende fascinasjonen kastet blendet for verdens kritiske øyne også etter han begynte å vakle på begynnelsen 80-tallet. Sakte, men sikkert ble Bob Dylan tatt av maskineriet han hadde motarbeidet i flere tiår.

For Bob Dylan, som i alle år hadde kjempet mot verdens syn på ham som en overjordisk lederskikkelse begynte plutselig å utnytte denne "misforståelsen". På et tidspunkt ble Dylan bitt av en grådighetsbasill, som fra da av fikk en voldsom appetitt på Dylans kreativceller. Et sted på veien ble dollarhungeren sterkere enn kunstneridealet.

De første tegnene trådte frem på slutten av 70-tallet. Dylan inviterte brystfagre kordamer og moteglatte musikere på verdensturnè for å kompensere økonomiske tap etter filmen "Renaldo & Clara". De spilte utelukkende hits, men det var neppe Dylans kunstnerhjerte som gjorde "Blowin' In The Wind" sexy og stadionpompøs.

Rett etter ble Dylan kristen, og forandret både måten å lage plater og arrangere konserter på. Mange mislikte den "nye" Dylan, men som vanlig gjorde han som han ville - helt til han skjønte at det ikke lønte seg å være troende. Dermed begynte Dylan igjen å spille rock'n'roll. Han begynte å drikke igjen, og bedra kjærestene sine slik han gjorde i gamle dager.

Produsent Bob Johnstens beskrev en gang Dylan som "den største profeten etter Jesus". Men det finnes også en annen side. Keith Richards kalte han "profittprofeten", og intet navn kunne vært mer treffende enn akkurat det. Dylan spilte for eksempel aldri på Woodstock 1969. Han sa det stred mot hans "kunstsyn". Men da jubileumskomitéen fristet med 600.000 dollar i honorar i 1994, var Dylan likevel ikke vond å be.

De senere årene har kvaliteten på konsertene i særdeleshet og i stor grad på musikken vært synkende, og en ny trøtthet og likegyldighet er trådt frem i Dylan. "Hvis platene likevel bare selger et visst antall, hvorfor skal jeg da bruke så lang tid på dem", spurte Dylan i lanseringsintervjuet til "Knocked Out Loaded" i 1986. Bunnen var farlig nær på dette tidspunktet, men hver gang det så ut til at han skulle gå til grunne, ble han reddet av ærespriser, prosjekter som Traveling Wilburys eller ved å reise på lukurative turnèer med den gamle hitkatalogen i kofferten.

Jeg har selvfølgelig ikke glemt at Dylan senere fikk en artistisk renessanse i ”Time Out Of Mind" (1997) og med coveralbumene ”Good As I Been To You” (1992) og "World Gone Wrong" (1993). Men det var bare på plate. Det er først og fremst den karismatiske og energifylte konsertmannen Dylan jeg etterlyser. For han er ugjenkallelig tapt.

Bob Dylan slet i mange år for å tilpasse seg rockeband-formatet. Han fant det og i den grad han sjanglet var det likevel med en viss nerve og sjarm. Hør på ”Rolling Tunder Revue”, eller se på turnéfilmen "Don't Look Back" fra 1965. Ikke rart at The Beatles fløy etter ham som snørrunger? Ikke i det hele tatt.

Men det var den gang.

Når Dylan fremfører låtene i dag, er det uten den klassiske nerven og sjarmen. Prøv å gå på en Dylan-konsert anno 2004 og hør ham synge "How does it feel" på "Like A Rolling Stone". Låta handler om hevn og aggresjon, men han synger den som den skulle handle om å knytte skolissene sine. Det samme gjelder "Highway 61 Revisted", "Love Sick" eller "It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)". Ingen av låtene får leve ut identitetene sine gjennom gamle-Dylan.

( )

I Oslo Spektrum klarte han ikke engang å synge melodiene eller artikulere ordene skikkelig. Samtlige av låtene ble sunget på én tone - én eneste tone - og med nøyaktig samme måte å frasere setningene på. Kjærlighet, hat, politikk eller dødsangst; alt hørtes klin likt ut. Musikkpressen skrev han "så tøff ut", og terningkastene ble som vanlig rullet etter hvor mye han rikket på kneet sitt (betyr at han koser seg), og hvor pent repertoaret så ut på papiret.

Da Dylan startet sin ”The Never Ending Tour” var en av årsakene hans mange personlige problemer. Skilsmisse, alkoholproblemer, angst, ensomhet og økonomiske konflikter preget livet hans. Han trengte en flukt – og flyktet til scenen og turnelivet. Bort fra den innovative og grensesprengende Bob Dylan, og inn i skallet; Dylans ansikt utad. Det er denne Dylan vi har vært nødt til å forholde oss til i mange år nå; den Dylan som stadig blir svakere, som ikke engang klarer å være frontfigur på sin egen scene. Med en nærmest ødelagt stemme, fremstår han som et slags museum som ikke blir oppdatert mer enn ytterst nødvendig.

Er Dylan virkelig så sterk at vi skal godta at han kaster skam på seg selv på denne måten? I 1974 uttrykte han et ønske om at folk skulle si fra hvis de ikke likte hva de hørte. Noen fulgte rådet hans den gangen, men hvem har baller til å si fra i 2004?

Hvorfor er det slik at de fleste analyser og geniforklaringer av Bob Dylan handler om hva han gjorde på 1960 - og 70-tallet? Skyldes det det jeg så ved siden av meg på Spektrum-konserten – en middelaldrende menighet på vei til alters, folk som allerede før konserten var kommet i gang hadde gitt den terningkast 6 og bare var åpen for en diskusjon om det var en sterk eller svak 6er?

Det er ikke å forvente at disse – menighetens eldste – skal gå til angrep på altertavlen. Som 24 åring betrakter jeg meg selv som Dylan-fan og medlem av menigheten. Det er ingen artist jeg har flere plater av, og selv om jeg ikke har kjent musikken hans i mange år, fryser jeg nok like mye på ryggen av ”Bringing It All back Home” som mange av mine aldrende tilhengerfrender. Det er imidlertid en vesentlig forskjell på oss, fordi min fascinasjon ikke er dogmatisk, men langt mer uavhengig av kulturhistorien og hans betydning for dagens pop og rock-musikk, enn den er for mange eldre. Kanskje det er derfor jeg er blant de som ikke klapper til ”Things Have Changed”, og føler meg alene når jeg tenker at mannen der oppe på scenen, bør gå av scenen for godt og konsentrere seg om det som ga ham til den plassen i musikkhistorien som han har fortjent å inneha; som skaperen og fornyeren.

Jeg vet at mange i menigheten vil dømme meg til evig fortapelse for majestetsfornærmelser. Men fortsatt er det slik at ethvert fremskritt har startet med en blasfemi.

Fet,Italic:NB! Denne artikkelen står å lese på trykk i PULS; sjekk din nærmeste Narvesen-forhandler.)
Fet,Italic:NB! Denne artikkelen står å lese på trykk i PULS; sjekk din nærmeste Narvesen-forhandler.)

Anders Finslo

Legg til på Nettby

Siste saker

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!

Chairlift: Does You Inspire You

Sweden Rock tar form