Puls - Queens Of The Stone Age: <br>Lullabies To Paralyze

Queens Of The Stone Age er tilbake, denne gangen uten at verken med-gründer Nick Oliveri eller Dave Grohl er med på lasset, men det er ei heller noe stort savn. Tvert imot, med Lullabies To Paralyze beviser Josh Homme virkelig hvem som er sjefen. Nok en solid leveranse fra den kanten!

Ikke det at det noen gang har hersket noen tvil om Josh Hommes talent; da Kyuss la inn årene etter fire album i 1995 hadde den da knapt 22 år gamle gitaristen allerede oppnådd legendestatus. Bandet hadde da så og si alene definert stonerrocken, og Homme hadde fått gitarriffene sine kopiert av et hundretalls hasjrøykende ungdommer og deres respektive orkestre verden over.

Og han imponerer fortsatt.

Kompisen Mark Lanegan er med også denne gangen, og setter umiddelbart sitt karakteristiske preg på det hele med den stemningsfulle åpningen This Lullaby, en vuggevise ikke en gang Tom Waits kunne gjort bedre. Jaggu er ikke Billy Gibbons fra den skjeggete trioen ZZ Top med på en låt også. Han er tøff.

Helhetlig framstår Lullabies To Paralyze som en mer jevn og gjennomført utgivelse enn forgjengerne, og er kanskje et lite hakk i retning av det de gjorde på debutskiva fra 98, som til tross for mangelen på utprega hitlåter som de som skjønner seg på det gjerne kaller det, fortsatt står som noe av det fremste de har gjort i mine ører. De mest intense komposisjonene forsvant med Oliveri, men med det også noen av de litt irriterende innslagene på den ellers så briljante Songs For The Deaf.

Det er ikke dermed sagt at det ikke fengende låter på Lullabies To Paralyze; singelen Little Sister er et godt bevis på det, men også den erketypiske Medication, og ikke minst In My Head, sistnevnte som jeg til min store forargelse registrerer at flere fortapte sjeler sammenligner med The Strokes. Omtrent som å sidestille en krakk med et valthorn. Faen ta, folk som lever med den overbevisningen at The Strokes var de første til å innføre gitarharmonier i moderne rockemusikk bør behandles med daglige doser elektrosjokk.

Etter snaue to uker i spilleren vokser Lullabies To Paralyze fortsatt, den kommer sigende mer og mer. Det er et veldig godt tegn. Dette er et sikkert kjøp for enhver QOTSA-fan, og selv om de trolig ikke vil plukke opp like mange nye fans som de gjorde med Songs For The Deaf, er dette en plate helt på høyde med forgjengerne. Jeg takker Josh Homme & co. igjen!

Torgeir Kjeldaas

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret