Puls - Oh No, Not You Again?

Rolling Stones ruller igjen. Drøyt 40 år etter. Mange vil spørre seg om vitsen; har de noe som helst å bevise? Selvfølgelig har de ikke det. Har du lagd ”Gimme Shelter” og ”Street Fighting Man”, har du krav på kunstnerlønn for alltid. På Jorda så som i Himmelen.

Hvor mange timer har jeg brukt på ”Exile On Main St.”? Hvis noen meldte at det fra nå av koster 100 kroner dagen å abonnere på det albumet, så hadde jeg gladelig betalt. Fordi sangene Keith Richards og Mick Jagger har lagd har en verdi som ikke kan betales med penger.

Men – er det glupt av dem å legge ut på nok en tur verden rundt? Hvem har behov for å høre ”Jumpin’ Jack Flash” enda en gang? Jeg mener; dette handler om musikk. Hvem gidder å betale 500 kroner for å la seg imponere, enda en gang, av at Mick fortsatt er sprek som en 20-åring?

Jeg kommer til å møte opp, et eller annet sted - og jeg skjønner alle de andre som gjør det mer enn godt. Vi blir noen hundre tusener - flere millioner, faktisk.

Noen vil si det er patetisk – ”60-åringer som hadde sin storhetstid for 30 år siden, og som forsøker å late som de fortsatt er 30, med drag på damene”. Nå vil jeg tippe Jagger fortsatt har et visst dametekke, også hos de som er sånn cirka halvparten så gamle som han sjøl. Men det er ikke poenget. Så enkelt er det:

Rolling Stones på tur er ikke patetisk, og kommer aldri til å bli det.

Det synet forfekter jeg med stolthet, helt uavhengig av at jeg personlig helst skulle sett at de gikk av med en slags tidligpensjon, eventuelt gikk inn i ordninga for inkluderende arbeidsliv. Der jeg ville hatt dem, det er på Rockefeller. Tenk deg den plakaten ute i Mariboes gate, og kanskje også ut mot Torggata:

”1.-14. juni 2005: The Rolling Stones.”

Det er jo på sånne plasser de hører hjemme på sine eldre dager, slike steder der aldrende menn har spilt gitar siden gitarmaker Gibson fant ut at det var lurt å plugge seg på strøm. Der kunne de sitte, Jagger & Richards, på hver sin stol, med Charlie Watts og Ron Wood diskret i bakgrunnen, og framføre for eksempel ”Love In Vain”. Eller ”It’s Only Rock’n Roll”. Eller ”Sympathy For The Devil”. Eller ”Time Is On My Side”. Eller “Angie”.

Patetisk? De spiller i hvert fall sine egne komposisjoner, Jagger & Richards – i motsetning til symfonikere kloden rundt som til stadighet livnærer seg på å spille 250 år gamle coverlåter.

Slike ting sitter jeg og drodler rundt, her jeg befinner meg på Mallorca. Jeg tror det må være for 25. gang. Mennesket trenger noen faste holdepunkt i livet. For meg er Rolling Stones et slikt holdepunkt. Og altså Mallorca, nærmere bestemt Magaluf/Palma Nova – der alt blir billigere og billigere for hvert år som går.

Men altså; noen ankerfester her i livet – og jeg oppfatter det faktisk som et understatement i sakens anledning, når den foreløpig nyeste singelen til Rolling Stones (det kommer helt sikkert flere) har fått tittelen ”Oh No, Not You Again”.

”It kicks some ass”, sa Keith Richards i New York da han ble bedt om å karakterisere bandets kommende album. Jeg tror ham på hans ord, som alltid – og sender hans avskjedsmelding til de frammøtte journalistene i retur:

”May God have mercy on your soul.”

Arild Rønsen

Legg til på Nettby

Siste saker

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!

Chairlift: Does You Inspire You

Sweden Rock tar form