Puls 17.07.05

SAM ENDICOTT: Vokalist, produsent, låtskriver og frontfigur for The Bravery. (Foto: Ole Magnus Storberget/PULS)

Tips noen om denne saken

Les også

The Bravery: The Bravery (05.04.05)

Danseløver fra New York

The Bravery lager musikk designet for svette klubber, hvor diskofeberen er høy og moralen lav. Fjorårets debutalbum The Bravery høstet jevnt over gode kritikker, og til tross for at mange kritikere anklaget de for et gjennomskuelig image og mangel på sjel i musikken, har fansen omfavnet gutta fra New York. Vokalist Sam Endicott er ikke overrasket over at musikken deres har blitt så populær.

- Folk, og spesielt jenter, har alltid lyst til å danse. Det er bare en av verdens store sannheter. For oss dreier det seg om å lage musikk, som i tillegg til å være bra på dansegulvet, også fungerer når du vasker klær eller ikke gjør noen verdens ting, sier han.

Sammen med sine fire kamerater står Endicott bak merkevaren The Bravery. For populære har de blitt, og det fort. Dermed er det kanskje ikke overraskende at også de slekter på den gamle new wave of the new waven, som det siste året er blitt født på ny.

- Det stemmer nok at 80-tallet er på vei inn igjen, men det er ikke noe vi bryr oss nevneverdig om. For å få sounden vår bruker vi riktignok mye tid på det tekniske aspektet ved musikken, men god songwriting må alltid ligge til bunns, uansett sjanger eller tidsperiode, mener han.

Endicott har selv produsert albumet og vet hemmeligheten bak å få poplåter dansbare. Han er klar over at den rette settingen for bandet nok ikke er en stor festivalscene, men ser frem imot å spille på Quarten.

- Her har nok mange aldri hørt oss før, så dette er en fin måte å vise seg oss frem på. Vi får dessuten sett mange bra band, og møtt en del kule folk, så festivaler har vi ingenting imot, sier han.

Bandet har turnert mer eller mindre sammenhengende siden februar, og har aldri lagt skjul på at de liker fest og moro. Etter 48 timer uten blund på øynene er de nå nokså medtatte, og til tross for at de må hente frem hittil ukjente superlativer for å beskrive de norske jentene, vet de ikke om de ut på jaktmarkedene i kveld. Trommis Anthony Burulcich må først ta en “power-nap”.

SAM ENDICOTT: Her fra opptredenen på Quart (Foto: Ole Magnus Storberget/PULS)

- Nå er vi ganske slitne, men konsertene våre er energiske og derfor er vi vanligvis mer opplagte etterpå. Så hvis jeg får meg en god lur snart, håper jeg vi tar en tur ut, sier han.

Sist han var i Norge sang han i kor. Det er noe han helst ikke vil rippe opp i.

- Vi var på turne med korgruppen, og det stemmer at vi var innom Norge. Men det var lenge siden, sier han og ler.

Bassist Mike H har tidligere uttalt at han ikke har et drikkeproblem, men tvert imot – en drikkeløsning. Når The Bravery får høre om de norske alkoholprisene sperrer de øynene opp.

- Hva, tuller du? Koster det 56 kroner for 0,4 liter med øl, spør Endicott overrasket.

Resten av bandet har hittil brydd seg minimalt om samtalen som tar plass i åttende etasje på hotellet. Nå følger de med. Dette er viktig.
- Hvorfor er det så dyrt? Drikker dere ikke, undrer han.

Argumentet som sier at Norge - takket være alkoholavgiftene - er verdens beste land å bo i, preller av frontfiguren. I stedet stiller han nasjonen et legitimt spørsmål.

- Jammen, da må jo folk drive med dop da, sier han og retter påstanden mot høyeste hold.

The Bravery er ikke et politisk band av natur. Det er de veldig bestemte på. De synes få ting er verre enn band som prøver å fortelle andre hva de bør synes, og styrer unna politiske temaer i tekstene. Men som individer har de sine oppfatninger.

- Jeg tror fortsatt det amerikanske folket er redd noe skal skje igjen, og at det er en indirekte medvirkning til hvordan Bush bedriver politikk, er jeg helt sikker på at det har, sier vokalist Endicott.

Som alle andre amerikanere fikk de selvfølgelig sjokk da terroren for alvor rammet USA. Låten ”Fearless”, tar utgangspunktet i bandets føleleser angående terrorangrepene den ellevte september, men en politisk agenda inneholder den ikke.

- Vi lager låter om ting som opptar oss, og det kan selvfølgelig indirekte være politiske saker, men vi lager ikke noe nummer ut av det, forklarer han.

Når gutta bes om å lage tidenes beste danselåt-miks, kommer forslagene tett som hagl. Beyonce sin "Crazy In Love" og New Orders "Blue Monday" får de god respons på, men når Endicott lanserer INXS som kandidat, blir det pinlig stille et par sekunder.

- Hva, tuller du, har du ikke hørt den før, spør han lettere sjokkert.

- Neeei, tror ikke det. Hvordan går den, spør undertegnede, og mister dermed restene av sitt spinkle navn som fremadstormende musikkjournalist.

Frontfigur Endicott har hittil under intervjuet opptred stødig, og sett ut til å inneha de rette kvalifikasjoner for å kjøre nok et intervju sikkert i havn. Nå derimot vet han ikke sine arme råd. Han prøver febrilsk, ved hjelp av nynning og knipsing, å gjenskape låten.

- Di daduda, di di daduda, synger hotellets mest engasjerte mann mens han slår seg på lårene.

( )

Men dessverre til ingen nytte. Novisen med penn og papir er fortsatt like blank. Manageren kommer inn, men letter langt ifra noe på den trykkende stemningen. Han blir tilsvarende frustrert over åpenbare hull i musikkhistorien, og tar fram den bærbare pc-en. Til tross for desperate anmodninger om å bli trodd på at man har hørt den før, er skaden allerede gjort, og da låten til Endicotts store begeistring endelig blir spilt, må vi skifte tema.

- Hva vet dere om nordmenn og norsk musikk?

- Hehe, ikke mye, men vi hørt dere har et par black metal band som spiser penis og koker hjerne på scenen. De er visstnok ”fucking crazy” og vi skulle gjerne sett de. Spiller de i dag?

- Nei, tror dessverre ikke det. Er dere sikker på det her? At de spiser penis?

- Ja så visst. Vet du ikke hva de heter? De kan være finske eller svenske, men jeg var sikker på at de var fra Norge, sier Sam Endicott uten å få svar på spørsmålet sitt.

Praten går løst, og for gutter som lever intime liv, sporer den nokså naturlig over til masturbasjon. Guttene ser ut til å være oppriktig interesserte i en fremgangsmåte ment for å stimulere prestasjonsevnen under selveste akten.

- Det som er greia er at du henger deg i et tau mens du samtidig onanerer, og når du mister oksygentilgangen slipper du deg ned, forklarer Endicott, mens norgesvenn Burulcich nikker bekreftende.

- Men dette er ”crazy stuff” som folk har omkommet av, så vær forsiktig, lyder oppfordringen fra ekspertpanelet.

- Har du prøvd det, og anbefaler du det?

- Nei, og atter nei, svarer Endicott bestemt.

Ole Magnus Storberget

Siste saker

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!

Chairlift: Does You Inspire You

Sweden Rock tar form