Puls - Historisk, Dylan!

(Oslo/PULS): Hvilket privilegium det er, å leve samtidig med Bob Dylan. Tirsdag nådde hans Never Ending Tour Oslo, og det er bare å takke og bukke. Jeg har gjennom åra sett ham mange ganger, og opplevd både gode og mer tvilrådige stunder - men dette var way beyond all exptectations. En konsert som gjør terningkast seks til en vits.

Han har for lengst runda 60, og har levd over halvparten av sitt liv som ikon. Talsmann for en hel generasjon? Sjøl er han så dritt lei av stempelet at han roper så høyt han kan - hver gang han finner grunn til å hviske til en journalist - at jeg er faen ta meg ikke talsmann for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok det!

Til Oslo kommer han i en uniform som synes designa i den amerikanske borgerkrigen, pluss en svart hatt av mer utydelig opphav. Jeg syns han ser helt latterlig ut. Men det er ikke viktig. Det vesentlige er at han har med seg et Never Ending Tour Band som er så bra at det er til grine av.

To jenter i femtiåra jeg havner i kø sammen med ut av Oslo spektrum mener det stikk motsatte. "Det verste jeg har hørt! Bob Dylan som dansband-musiker! Ugh!"

De hadde ikke skjønt bæret. De skjønte ikke at Dylan hadde med seg verdens americana-band! De spiller shuffle og swing, akkurat like fint som de spiller rock'n roll - og plain rock.

Ved vårt forrige møte, var jeg en smule frustrert. Det er alltid kult å se Bob Dylan, men nå var alt... alt for mørklagt. Det er beundringsverdig å kle sine egne klassikere i nye og vanskelig gjenkjennelige arrangement, men det går liksom ei grense. Den går et stykke før det stadium der du ikke drar kjensel på "Like A Rolling Stone" før han lander i siste refreng.

I Oslo Spektrum, oktober 2005, gjør han alt helt annerledes. Han har ikke helt lagt av seg en innimellom sjenerende vane med å frasere opp i slutten av alle tekst- og melodilinjene. Men slik han nå gjennomfører øvelsen, blir den bare sjarmerende, og på godmodig vis lattervekkende.

Han åpner med "Maggie's Farm", og jeg finner ansiktet til en anmelderkollega gjennom mange år. "Yes!" sier vi, og vender tommelen opp - som om vi allerede har skjønt at dette kommer til å bli en legendarisk aften.

Kan Bob Dylan spille munnspill? Ja, han kan det. Han spiller munnspill akkurat på samme vis som han synger. Han kan det, og han kan det ikke. Han spiller enkelt og flatt, samtidig som han spiller genuint elegant. Første gang han viser det, er i country-kledde "Tell Me That It Isn't True".

Han sklir over i "Lay Lady Lay", og dette er ikke bra. Det er himmelsk. Don Herron, steelgitaristen, viser hva han duger til, og utover i konserten forsterkes inntrykket av bandet gjennom glitrende og ikke minst tilstedeværende prestasjoner av gitaristene Denny Freeman og Stu Kimball. Dylan gir dem så stort rom at de stundom tillates hver sin solo, i én og samme låt.

Men som oftest står ensemble-spillet i sentrum. "Most Likely You Go Your Way And I Go Mine" innledes med en lengre instrumental del, som absolutt alle andre band ville toppa med et solo-instrument. Ikke Dylan. For er ikke akkordene fine nok i seg sjøl, kanskje?

Reint scenisk skjer ingenting av det man vanligvis forbinder med en konsert i dette formatet. Ingen videoskjermer; ingen animasjoner; ingen griser på trinser; ingen oppblåsbara barbara'er. Bare Bob Dylan. Og bandet. Foran et sceneteppe opplyst som av en stjernehimmel.

Har jeg glemt å nevne grunnkompet? George Recile (trommer) og Tony Garnier (bass) er stødigheten sjøl. Ikke som Sly & Robbie akkurat, men like på plass, og mye mer varierte i sin uttrykksform.

Det samme kan ikke sies om Bob Dylan sjøl, der han - etter sigende på grunn av ryggplager - har plassert seg sjøl stående bak et elpiano. Han er mer eller mindre på plass, men veldig oppfinnsomt er ikke det han foretar seg. Men det funker.

Det tok et drøyt tiår fra han skreiv den til han første gang framførte den, men nå er den standard i et "normalt" Dylan-sett - i den grad det går an å benytte et sånt begrep, om en artist som nærmest skifter låtliste underveis: "Blind Willie McTell". Hvilken låt! Og hvilken versjon vi får!

Jeg tar meg i å tenke: "Tenk å være Bob Dylan!" Oppleves det kanskje absurd, å bli tilbedt på denne måten? Antageligvis - men han har skylda sjøl: Du lager ikke "Ballad Of A Thin Man" uten at det setter spor.

Lydbildet er hele tida oversiktlig, og det er aldri vanskelig å høre hvilken sang han drar i gang. Vi får "Highway 61 Revisited", vi får "Positively Fourth Street" og "Don't Think Twice It's All Right", avløst av nyere schlagere som "Summer Days" og "Tweedle De & Tweedle Dum".

Jeg venter forgjeves på "Like A Rolling Stone", men får en erstatning jeg kan leve med. Jeg har alltid ment at Jimi Hendrix gjorde den ultimate versjonen av "All Along The Watchtower". Nå er jeg ikke lenger så sikker. Saken er at Stu Kimball i The Never Ending Tour Band er nær ved å planke Hendrix' gitarspill. Det låter bare såååå fett!

Sangen består av bare tre akkorder (C-moll, Bb-dur, Ab-dur), men Dylans band gjør alt de kan for å "glemme" de to siste. Faktum er at de framfører hele låta til akkompagnement av noe som ligner én akkord. De to andre er der, men ikke mer enn at vi bare aner dem. Resultatet er... hårreisende! Grensesprengende bra! Og det med en låt som er nærmere 50 enn 25 år gammel!

Er det rart Timbuktu har rappa den, med hud og hår? Hør litt ekstra nøye etter neste gang "Det Löser Sej" går på radioen, og du vil fort oppdage at den aldri hadde sett dagens lys - om ikke Bob Dylan hadde lagd den.

Slik skulle det meste være sagt, om en artist som tilsynelatende aldri slutter å bedåre, begeistre - og altså irritere. Og tro meg, mine damer - han er faen ta meg ingen dansband-musiker!

Arild Rønsen

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret