Puls - Bob Dylan: Modern Times

Jeg ser at dette albumet ofte omtales som del tre i en trilogi som begynte i 1997. Gjerne for meg - for "Time Out Of Mind", "Love And Theft" (2001) og "Modern Times" har mye felles. Men er det noe som tyder på at Bob Dylans neste album ikke blir nummer fire i rekka?

"Modern Times" er ei praktfull plate. Klassisk Dylan er ingen dårlig karakteristikk - men denne gang i minst dobbel forstand. Mer og mer går mannen nemlig tilbake til musikalske røtter han tidligere ikke hadde for vane å oppsøke.

Bob Dylan lager i begynnelsen av vårt århundre tidvis musikk slik den ble spilt i amerikanske og britiske dancehalls på 40- og 50-tallet; sånt som dansere kaller foxtrot og quick step. "Spirit On The Water" og "Beyond The Horizon" er slike numre. Mens "When The Deal Goes Down" er en feiende flott vals.

Ikke akkurat rock'n'roll, med andre ord. Men veldig Dylan - akkurat som de reine blueslåtene. "Thunder On The Mountain", "Someday Baby" og spesielt "The Levees Gonna Break" balanserer helt på kanten av hva som strengt tatt kan kalles "nye" låter. Dylan ber bandet spille rett fram tolvtakter blues - og så har han satt en ny tekst til. Det er alt.

Men det låter som ei kule! Dels fordi lyden av Dylan bare er... herlig, slik lyden av Dylan alltid har vært. Men mest fordi bandet han nå reiser rundt med ganske så opplagt er det beste han har hatt siden han lot The Band kompe seg - og da skal vi altså 30 år tilbake i tid.

Legg til at far synger like fint - ja, kanskje finere enn enn noen gang! Og at tekstene er eksellente; heller ikke dét akkurat noen nyhet. Tenk deg den sakte valsen:

We live and we die
And we don't know why
But i'll be with you
When the deal goes down

Sukk...

Som det vel burde ha framgått, elsker jeg denne plata. Men aller best har jeg det når jeg hører at Bob Dylan virelig har lagd ei flunka ny låt - på ordentlig. Som "Nettie More". Eller den tvers gjennom fantastiske "Workingman's Blues #2; dette er nesten like fint som "Not Dark Yet".

Lyrisk er denne sangen også verdt å merke seg, for her gjør Dylan noe så uvanlig som å ta et slags eksplisitt politisk standpunkt. Han snakker faktisk om det beklagelige faktum at reallønna går ned for industriarbeiderklassen - yes! - og leverer en av de vakreste hyllestene som noen gang er blitt denne utdøende rase til del. Og hør på dette refrenget, da:

Meet me at the bottom, don't lag behind
Bring me my boots and shoews
You can hang back or fight your best on the frontline
Sing a little bit of this workingman's blues

Plata avsluttes med søstera til "Love Sick" fra det nå ni år gamle Mesterverket - "Time Out Of Mind". Og det skal du vite; om vi stadig vekk skal holde oss til denne trilogi-analogien:

Første del var klart best. Men det forhindrer altså ikke at mannen nok en gang har kommet opp med et historisk bra album.

For en mann!

Arild Rønsen

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret