|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 17.06.07
Les også Mike Scott: -Takk, Norge! (15.07.10) Universelt Waterboys (10.11.03) På det jevne fra Waterboys (01.12.00) The Waterboys: A Rock In The Weary Land (02.10.00) Waterboys på Norgesturné (15.04.00) Lottomillionæren: Oppskrytt komedie (08.07.99) D'Sound i "S.O.S." (14.06.99)
|
Et helt middelmådig Waterboys Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang. Jeg ankommer sammen med Shawn Colwyn - altså; jeg kommer til Forgnerbadet samtidig som hun går på scenen. Sola steiker, Colwyn bærer solbriller, og rundt oss er alt som det skal være på Norwegian Wood - denne hyggeligste av alle hyggelige festivaler. Hun åpner med The Bands klassiker "It Makes No Difference" før hun gyver løs på sin egen, imponerende katalog - for så på overraskende vis å ramme sitt sett inn med en cover av Gnars Barklays "Crazy". Hyggelig nok, men Shawn Colwyn aleine med sin gitar er så avgjort en "klubbgreie". Det blir for spedt oppe på den store scenen, selv om festivalen nå skilter med storskjerm hele tida - også overført fra den lille Underwood-scenen. Et ypperlig tiltak, men hvorfor skal selve scenen være så godt som mørklagt når Waterboys står der, slik at det eneste vi har å se på er tv-skjermen? Mike Scott og hans stadig varierende kompajonger - dette er et band der bare sjefen og hans fiolinist Steve Wickham representerer kontinuiteten - spiller et helt streit sett. Ingen overraskelser, og stødig nok framført. Men noe mangler. Ikke bare noe, forresten - det mangler mye. Hva skal så til for å knekke Waterboys-koden, det vil si vekke dem til live igjen? Jeg tror rett og slett det handler om stil. Mike Scott blir nødt til å velge irsk, akustisk-basert folkrock, eller det store rocksoundet fra det midtre 80-tall. Jeg elsker både "The Whole Of The Moon" og "Fisherman's Blues", men de er så å si umulig å framføre med ett og samme band på scenen - i hvert fall om opphavsmannen vil være sånn nogenlunde tro mot sine originalversjoner. Sting og Prince er eksempler på artister som gjennom åra har framstått i svært ulike format og med enda større variasjon i det musikalske uttrykket - men som likevel får hele sin katalog til å låte enhetlig på scenen. Mike Scott greier dessverre ikke det. Hvilken retning han burde velge? Han lytter nok ikke sånn uten videre til en fan fra Norge, men om han hadde spurt meg, så hadde jeg sagt at han burde se tilbake til den gangen våren kom til Spiddal! Høydepunkt i Frognerbadet: "Medicine Bow". Waterboys spilte disse låtene på Norwegian Wood 2007: Universal Hall
Arild Rønsen 
|
Siste saker Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH |
