Puls - The Cure: Lebestift-maraton gjennom fire tiår

(Oslo/PULS): 15 og et halvt år har gått siden en septemberkveld i 1992 da The Cure promoterte "Wish" foran 5.000 mennesker i Oslo Spektrum. Tiden har stått stille for The Cure, og det er en bra ting. Med samme image, nesten samme band og omtrent de samme låtene gav The Cure et utsolgt Spektrum med sulteforede fans tre timer med alt man kunne ønske seg.

Robert Smith blir 49 om få måneder, men han ser og høres ut akkurat likedann som han alltid har gjort. En stor sort høysåte av et hår, eyeliner og rikelig med lebestift preger postpunk-, new wave- og goth-legenden. Han lusket seg inn på scenen i sin barnslige og lett feminine fremtoning, og tok sitt fire-manns sterke The Cure inn i Disintegration-åpningen "Plainsong".

The Cure teller nå bare fire medlemmer, med Smith i høysetet og hans evige bassistkompis Simon Gallup, denne gangen med lyst bleket hår for anledningen. Videre er Porl Thompson tilbake for andre gang, og har inntatt gitarrollen. Jason Cooper, med siden Wild Mood Swings-platen fra 1996 spiller trommer i dagens band.

SIMON GALLUP: Med lyst hår for anledningen. Foto: Odd Inge Rand.

Tålmodighet er gjeldende i The Cures musikk, og bandet har aldri en A4-løsning på arrangementene. Derfor finner du deg selv å se på klokken flere ganger før Robert Smith gjør det for godt å begynne å synge på låter som "Fascination Street" og "Pictures Of You". Men det særtegner The Cure, og fansen klarer å svelge nok en runde med gitarklimpring før det løsner.

Bandet har ikke vært veldig aktive på platefronten siden midten av 90-tallet, men 2008 skal se slippet av The Cures trettende album, et album ryktet å hete 4:13, som gjenspeiler at bandet er blitt en kvartett og at de slipper sitt trettende album. Tre låter ble spilt derfra, og låtene som i skrivende stund heter "Please Project", "A Boy I Never Knew" og "Don't Say Anything" viser et band som skal bli mer pop igjen etter de litt tunge Bloodflowers (1999) og The Cure (2004).

The Cure må gjerne markere at de er blitt fire igjen, men etter å ha hørt "Lullaby", "The Walk", "Let's Go To Bed" og "Close To You" uten keyboard skulle man ønske at Perry Bamonte eller Roger O'Donnell sto på scenen med bandet fremdeles og fylte ut livsviktige detaljer for disse låtene. En altmuligmann som Bamonte som i ledige stunder kunne plukket opp gitaren og fylt ut "Friday I'm In Love" og "Just Like Heaven" hadde gjort totalopplevelsen enda større.

PORL THOMPSON: Hjemvendt gitarist. Foto: Odd Inge Rand.

Men som sagt, igjennom 3 timer og imponerende 36 låter var det ikke mye som manglet da bandet tok igjen for nesten 16 års uteblivelse fra Norge. Om man var fans av sent 70- og tidlig 80-talls The Cure fikk man sitt mot slutten av konserten da Three Imaginary Boys- og Seventeen Seconds-platene med alt fra "Killing An Arab", "10:15 Saturday Night" til "Boys Don't Cry", "Play For Today" og "A Forest" ble overbevisende fremført. 80-talls fansen fikk sitt med "Lullaby", "Pictures Of You", "Just Like Heaven" og "Close To You" mens tidlig 90-talls fans koste seg til "A Letter To Elise" og "Friday I'm In Love".

Kort sagt en god del for alle som har fulgt bandet igjennom en årrekke, og de nye låtene lovet også godt for platekjøperne senere i år. "See you in another 16 years", sa Robert Smith da han gikk av scenen. Det skulle ikke forundre meg om den underfundige figuren står der som 65-åring på scenen med sort digert hår, eyeliner og lebestift...

ROBERT SMITH: Liker maraton-konserter. Foto: Odd Inge Rand.

The Cure spilte dette i Oslo Spektrum:

Plainsong/Fascination Street/Alt.End/The Walk/End Of The World/Love Song/A Letter To Elise/Pictures Of You/Lullaby/From The Edge Of The Deep Green Sea/Please Project/Push/Friday I'm In Love/In Between Days/Just Like Heaven/A Boy I Never Knew/Shake Dog Shake/Never Enough/Wrong Number/One Hundred Years/Disintegration

Ekstra At Night/M/Play For Today/A Forest

Ekstra 2: Let's Go To Bed/Don't Say Anything/Close To You/Why Can't I Be You

Ekstra 3: Three Imaginary Boys/Fire In Cairo/Boys Don't Cry/Jumping On Someone Else's Train/Grinding Halt/10:15 Saturday Night/Killing An Arab

Odd Inge Rand

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret