Puls 05.03.09

Marty Willson-Piper

Tips noen om denne saken

Les også

The Church : Untitled #23 (18.05.09)

The Church -Ingen ny Europaturne' (22.03.09)

The Church: A Box Of Birds (16.11.99)

The Church : snart 30 år med høy kultstatus

Det australske psykedelia/ progrockbandet The Church har for lengst skrinlagt tanken om å gjenta suksessen med 1988-albumet Starfish. Det ofte kritikerroste bandet har holdt koken i 29 år. De siste 13 på uavhengige labels. Her har de fritt kunne lage musikk som de helst vil, uten tanke på trender eller høye salgstall. Nå er de også klare med nytt album.

Tidløst
Bare det å kalle et band for "Kirken" vitner om brukbar selvtillit. Da jeg som tenåring hørte deres andre utgivelse The Blurred Crusade hos en kompis tilbake i 1982 var det gjort. Kassetten (ja, kassett!) ble spilt om og om igjen. Singelen Almost With You var en blant mange store låter. Jeg var solgt og har vært det siden.

Akkurat som Stones "alltid" har vært der for mange, har The Church blitt en ikke uviktig bestanddel for meg og deres trofaste menighet. Ikke skulle jeg vite den gangen for mange år siden at dette bandet skulle være like interessante i 2009. Hvorfor? For min del tror jeg svaret er at de stadig skaper tidløs musikk, har to glimrende gitarister samtidig som de heller aldri slutter å overraske.

Noe stort i emning
The Church startet som et gitarbasert new-wave/ psykedelia rock-band i 1980. Grunnleggerne var Steve Kilbey (vokal, bass) og Peter Koppes (gitar). Snart fulgte Marty Willson-Piper (gitar) og Nick Ward (trommer). Sistnevnte ble kjapt byttet ut med Richard Ploog etter at manageren hørte om hans solide rykte som trommis.

Debutskiva Of Skins And Heart solgte bra. The Unguarded Moment ble deres første mindre hit og gjorde bandet kjent også utenfor Australias grenser. Gode album, turneer og store platekontrakter til tross, The Church ble ikke noen kommersiell suksess. Ikke før i 1988. To år tidligere kom det flotte albumet Heyday og viste et band proppfulle av selvtillit og spilleglede.

Under The Milky Way fra Starfish ble deres største hit. En ni måneders verdensturne fulgte. Den brakte dem også til Norge og et fullsatt Sardines. Nå var de i ferd med å ta steget ut blant de virkelig store. Trodde man.

Ble nektet Zeppelin-produsent
Plateselskapet deres på den tiden; Arista fikk nå blod på tann. De ville gjenta suksessen på neste fullengder Gold Afternoon Fix. Bandet hadde hatt samtaler med ex-Led Zeppelin bassist og keyboardist John Paul Jones om en produsentjobb. Arista nektet. De ville ha stjerneprodusent Waddy Wachtel som sist.

Under sluttføringen av albumet fikk trommis Ploog sparken. Grunnen skulle være stadig særere oppførsel som igjen angivelig skyldes eksperimentering med narkotiske stoffer. Jay Dee Daugherty ble leid inn fra Patti Smith Band. The Church turnerte nå nesten to år i strekk. Albumet ble solid markedsført, men floppet. Mega-utgivelsen som skulle gjøre bandet til superstjerner mislyktes.

The Church med nok et album Foto: slacklove.com

Nær konkurs

En periode med omveltninger fulgte. Albumet Priest=Aura var The Church' siste forsøk på suksess. Peter Koppes kunngjorde snart sin avgang. Selv om Australia-turneen var utsolgt var det interne stridigheter i bandet. Daugherty forsvant også. Bare Kilbey og Willson-Piper sto igjen. Med skiva Sometime Anywhere var det slutt på tålmodigheten fra Arista.

Fra den neste platen to år senere hadde bandet nå selv kontrollen. En strek i regningen var det da deres Nord-Amerika distributør gikk konkurs. Ca 250000 AUD (=ca 1.2 mill.NOK) var tapt fra Nord-Amerika salget. Dette var nesten dødsstøtet for et band som allerede strevde hardt uten å få nok betalt. Kilbey annonserte at det var ingen umiddelbar framtid for The Church. De var blakke og uten administrasjon. Det var heller ingen kommunikasjon mellom Kilbey og Willson-Piper lenger.

Fornyet interesse
Bandmedlemmene prioriterte nå solo-og sideprosjekter. Tim Powles ,som hadde spilt i et av Kilbeys sideprosjekter Jack Frost, ble nå fast trommis. I tillegg var Koppes tilbake. Men de interne problemene fortsatte. Kilbey begynte nå å planlegge bandets formelle oppløsning. De fire medlemmene ble likevel enige om å avslutte med en elektrisk turne i Australia.

Turneen ble svært suksessfull. Bandmedlemmene bestemte seg for å fortsette. Album og turne fulgte. De var nå på sin første helelektriske turne i USA, Australia og Europa på mange år.

Kilbey arrestert
På coveralbumet A Box Of Birds fra 1999 inviterte de fansen til å lage plateomslaget. Det resulterte i ti forskjellige design som alle er med på albumet. På en turne i kjølvannet av albumet ble Kilbey arrestert for besittelse av heroin. Konserten i New York City ble dermed improvisert, med Willson-Piper på vokal. Etter en natt i arresten og en dag med samfunnstjeneste i tunnellbanen på Manhatten, var sjefen tilbake.

Bosatt på tre kontinenter
Med Kilbey bosatt dels i USA dels i Sverige, Willson-Piper i England og de to andre i Australia, kunne det virke vanskelig å fungere som et band. Men Kilbey tror nettopp det er noe av årsaken til at de har holdt ut så lenge sammen. -Om vi skulle bodd i bukselomma på hverandre hele tiden, hadde vi trolig splittet opp for mange år siden, har han sagt. Nå er forøvrig Kilbey bosatt i Bondi Beach, Sydney sammen med kone og tre av fem barn.

Fra new-wave til progrock
The Church har forandret stil fra new-wave/ psykedelia-rock via rolig nedstrippet pop til space/ progrock på de siste albumene. Deres senere album beviser at de fortsatt har mye å gi. Det virker som de har fått en renessanse spesielt down under og kritikerne applauderer dem stadig.

Tekstene til The Church har aldri vært enkle. Steve Kilbey står bak de fleste, som ofte er beskrevet som surrealistiske. Han har gitt ut to bøker, og er inspirert av forfattere som Arthur Rimbaud og John Milton.

Etter utgivelsen av Starfish har bandet latt være å trykke tekstene sammen med albumene. Kilbey forklarer det med at låttekster som synges bør høres på og ikke leses. Han liker ideen om at tolking av tekster som oppstår i en persons hode produserer mange nye og uforutsette meninger.

Willson-Piper med norsk samarbeid
Marty Willson-Piper gjestet ifjor en glissen Cafe Mono i Oslo. Her spilte han sammen med blant andre sin kjæreste Tiare Helberg og Marthe Heggelund. På House Of Love-låta Beatles And The Stones opptrådte de sammen. Han fant også tid til å spille inn soloalbumet Nightjar.

Som en kritiker mente om The Church ;Deres tidløse sanger henger i lufta med et fuktig nærvær, som halvt huskede objekter, mystiske og inviterende..De er uten tvil en av Australias fineste og mest anerkjente musikk-eksporter.

I fjor vant de også en leseravstemning i The Weekend Australian Magazine hvor Under The Milky Way ble kåret til beste australske låt de siste 20 åra. Den vant klart foran blant andre låter av Crowded House, Nick Cave & The Bad Seeds og INXS.

Men jeg vil påstå at de er også et av de mest undervurderte bandene innen rocken. Kanskje en klisje, men jeg står for den. Selv så jeg dem sist live på et godt besatt Vega i København i 2007. Nå var også humøret tilbake. Replikkene satt løst gutta imellom. Og jeg har aldri sett dem bedre. Men som Marty Willson-Piper lurte på under konserten på Cafe Mono;-Hvor er all Church -fansen som fyllte opp Sardines i 88?

I mai skal den nye skiva Untitled #23 være tilgjengelig for Europa.

Svein Mostad

Siste saker

The Pink Robots: Sjarm og partyfaktor

Galar: Til Alle Heimsens Endar

Something Sally: Pointerdog

Ronny Pøbel: Rolig Rolig

Howl: Isbad med ny produsent?

Howl: Cold Water Music