PULS
Add to Google
litteraturplatermarkedkommentarermagasinquiznyhetersoekforsidennyhetsbrevfilmkonserterintervjuer


Puls 07.11.09


WHITE LIES: Spiller musikk fra foreldrenes platesamling. FOTO: ODD INGE RAND.


White Lies
Sentrum Scene
5. november 2009

Tips noen om denne saken


Les også



White Lies: Musikk fra barndommen

(Oslo/PULS): White Lies fremfører musikk med referanser tilbake fra omtrent før de ble født til et publikum i samme alder. Men du verden for en skattejakt de har bedrevet. Det låter utsøkt.

White Lies har bak seg bare ett album, og torsdag fikk vi hele albumet servert i livetapning foran et nærmest fullsatt Sentrum Scene. To Lose My Life er mørke saker, og også live kjøres det kontraster mellom det mørke og innavendte til de mer publikumsvennlige og engasjerende partiene.

”Farewell To The Fairground” ble første nummer, og vokalist Harry McVeigh er det naturlige blikkfanget selv om bandet ikke akkurat står for en energibombing. Å gjenskape platen klarer de imidlertid, godt hjulpet av det fjerde hjulet på vogna, keyboardist Tommy Bowen.


WHITE LIES: Like mørkt som på plate, men engasjerende nok. FOTO: ODD INGE RAND.

Bandet i seg selv har referanser helt tilbake til da de selv satt i sandkassa, mens mamma og pappa hørte på Talking Heads, The Cure og Simple Minds fra det grytidlige 80-tallet. Her har det nok blitt snoket i platesamlingen i barndomshjemmet også, og i et mer lystig øyeblikk kunne de like godt covret Duran Durans ”Planet Earth” i stedet for Talking Heads’ ”Heaven”. Slektskapen til Editors, Interpol og våre egne Superfamily finnes absolutt også.

Den utbygde trioen er fullstendig komfortable når tempoet er høyt og de kan trøkke på. Men når intensiteten faller og McVeigh står igjen og skal servere To Lose My Lifes roligste og mektigste øyeblikk ”Fifty On Our Foreheads” mister han den kontrollen han har hatt tidligere. Det låter surt og nifst nakent, og det faller igjennom.


WHITE LIES: Store deler av Sentrum Scene har fått "To Lose My Life" godt under huden, og kunne alle tekstene. FOTO: ODD INGE RAND.

Men med bastante ”Unfinished Business” frem til at White Lies endelig gir publikum tillatelse til å synge alene under ”Death” etter å ha akkompagnert Harry McVeigh hele kvelden landes det med stil etter drøye 60 minutter.

White Lies spilte dette på Sentrum Scene:

Farewell To The Fairground/Taxidermy/E.S.T./The Price Of Love/You Still Love Him/To Lose My Life/A Place To Hide/Fifty On Our Foreheads/Nothing To Give/Unfinished Business

Ekstra: Heaven/From The Stars/Death


Odd Inge Rand


Legg til på Nettby / / Del på Facebook




Siste saker

Skambankt: Søvnløs

Sex Pistols: Exiled To Oslo 1977

Fjellstøe Sahg

Eels: Tomorrow Morning

Klaxons: Surfing The Void

Valravn: Koder På Snor