Puls - Gratulerer med dagen, Tom Waits!

Tom Waits er 60 år i dag, mannen som har lekt jevnt og trutt med oss siden "Closing Time" i 1973. PULS tar dere med på hele reisen i form av en plategjennomgang til ære for bursdagsbarnet.

Å følge Tom Waits gjennom fire tiår, er en krevende men begivenhetsrik reise. Han har overrasket, provosert, gledet og irritert - og kanskje mest interessant av alt: du vet aldri hva han kommer med. Derfor er han en av våre mest beskattede kunstnere, og i dag er han altså 60 år. Artisteliten i Norge feirer ham på Rockefeller i kveld, mandag 7. desember.

Closing Time (1973)

Da Tom Waits debuterte i 1973 holdt han seg bak pianoet. Stemmen var på sitt minst rustne, men 23-åringen høres eldre ut enn han er. Albumet er en absolutt klassiker, med sine "I Hope I Don't Fall In Love With You", kjappe "Ice Cream Man" og "Grapefruit Moon".

Allerede året etter covret Eagles låta "Ol' 55" til sitt On The Border-album. Den peneste låta på Closing Time er imidlertid "Martha" som både Tim Buckley har gjort med hell, men som dessverre Meat Loaf myrdet på sitt Welcome To The Neighbourhood" i 1995.

The Heart Of Saturday Night (1974)

Ettermælet av Closing Time har blitt veldig mye større enn den umiddelbare responsen tilbake i 1973. Oppfølgeren The Heart Of Saturday Night var da hakket mer jazzet, med "Semi Suite" og ikke minst "Diamonds On My Windshield" som de mest lekne av dem alle.

Tom Waits, nå 24 år, fortsetter likevel med sine smektende melankolske øyeblikker bak pianoet i "Shiver Me Timbers" og det nydelige tittelsporet. Albumet har ikke så mange låtmessige profiler som debuten, men Tom Waits og musikerne formidler en nydelig stemning med følsom spilling og leken atmosfære.

Nighthawks At The Diner (1975)

Etter to studioalbum, og like mange turneer med solide tilbakemeldinger tok Tom Waits denne gangen publikum med seg inn i studio. Innspilt i Record Plant Studio er Nighthawks At The Diner nok en solid plate, men noe annerledes da en god gjeng publikummere er på plass for å høre Tom Waits' nye låter.

Hovedpersonen sitter selv bak pianoet og improviserer, vitser og rører på. Det hele er sjarmerende, og Tom Waits' fortelleregenskaper gleder like mye som selve det musikalske innholdet. Det er ganske utrolig å tenke på at eieren av denne raspete, whiskey- og røykpregede stemmer tilhører en 25-åring.

Small Change (1976)

Åpningen "Tom Traubert's Blues" er en for alltid beskattet gullperle fra Tom Waits sin katalog. Resten av albumet fra 76 er også bra, men sterkt alkoholisert kan man si...

I "I Wish I Was In New Orleans" messer Tom på med "I'll drink you under the table", før han følger opp med låten "The Piano Has Been Drinking (Not Me)" og "Bad Liver And A Broken Heart". På tittelsporet er det spoken word igjen som regjerer, og Tom Waits oser over av herlig improvisasjon.

Foreign Affairs (1977)

Fra debuten i 1973 og gjennom hele 70-tallet gav Tom Waits ut ett album per år. Ingen av platene skuffet direkte, men de er alle ujevne. Foreign Affairs fra 77 er kanskje den mest ujevne av dem alle.

Den gode, lune barstemningen regjerer fortsatt, og selv om låtene ikke står frem så er stemningen og fremførelsen av den art at man likevel blir revet med. Unntaket låtmessig er kanskje "Burma-Shave" der Waits sin stemme er på det mest ryddige.

I og med at Waits-platene fra 70-tallet er noenlunde like (iallefall likere hverandre enn platene hans 10 år senere) frisker det opp med Bette Midlers innsats i "I Never Talk To Strangers". Den over 8 minutter lange "Potter's Field" er også en annerledes-opplevelse. Tom Waits besøker Norge og Club 7 i Oslo 19. april, men det skal gå 8 år før han returnerer.

Blue Valentine (1978)

Nok et år, nok et album. Og her åpner faktisk Tom Waits med West Side Story's "Sometime". Blue Valentine er albumet der Tom Waits inviterer elgitarer og mer keyboard med på leken, og beveger seg mer i retning bluesen.

Helt alene med pianoet er han i "Christmas Card From A Hooker In Memphis" der godeste Tom snerrer intenst langt fremme i lydbildet, mens pianoet er på sitt mest blå noensinne. "$29" er dette albumets maratonlåt på over 8 minutter, men der Waits før har jazza seg gjennom slike nummer, er det nå altså den sløye bluesen som gjelder.

Heartattack And Vine (1980)

Sjokkerende nok, gav ikke Waits ut noe album i 1979, men ventet til 1980 før Heartattack And Vine kom, hans siste album på Asylum Records. Vi hører konturene av den nye Tom Waits som skulle endre uttrykket sitt drastisk på 80-tallet.

Det betyr (enda) mer brøling, og hvassere instrumentbruk med elektriske gitarer, sinte baritonsaxofoner og elektrisk piano. Her er selvsagt unntak i forhold til Waits økende tøffe image, som eksempelvis "Jersey Girl" som Bruce Springsteen raskt plukket opp til sitt livesett.

Swordfishtrombones (1983)

Hele tre år etter Heartattack And Vine dukket endelig Tom Waits opp igjen på Swordfishtrombones i 1983. Han drar til med 15 låter, men mange av de er korte og fellesnevneren er at Tom Waits på dette tidspunktet utfordret publikumet sitt som han aldri hadde gjort før.

En frigjort Waits hadde i løpet av disse årene kvittet seg med både sine produsenter, sin manager og sitt plateselskap. Borte er også det varme pianoet og kaféstemningen, mens det dæljes løs på trommer og perkusjon og lavt stemte instrumenter under Waits' buldrende vokal.

Swordfishtrombones var ferdig innspilt over ett år før den kom ut, og ryktet forteller oss at det faktisk var vanskelig for Waits å få kontrakt for å gi ut albumet. I ettertid er albumet gjenstand for ambivalente holdninger blant fansen, selv om det inneholder klassikeren "In The Neighbourhood". Jeg tror heller ikke at Kaizers Orchestra hadde hatt nøyaktig samme sound som de har i dag, om det ikke hadde vært for denne. Hør bare på "16 Shells From A 30.6".

Rain Dogs (1985)

Waits fortsetter med sitt sære nye univers, men er forankret i bluesen. "Singapore" ble brukt så sent som i fjorårets turné, og Rain Dogs blir også andre gang Tom Waits spiller konsert i Norge - denne gangen i Oslo Konserthus.

Rain Dogs viser tidvis en retur til det mer trygge, som i "Hang Down Your Head" og låta som Rod Stewart gjorde cover av senere, "Downbound Train". Til tross for et par publikumsfrieri, er Rain Dogs nok et steg på veien i Tom Waits' sitt litt mer utilgjengelige terreng.

Franks Wild Years (1987)

Han fortsetter med å gjøre det vanskelig for seg selv, men i ettertid hadde nok ikke Tom Waits hatt en så stor kunstnerisk stjerne om han ikke hadde gjort det. Franks Wild Years er først en enkeltlåt på Swordfishtrombones som utviklet seg til en musikal som han turnerte i 1986.

Albumet inneholder låter fra musikalen, men har ikke noe avgjørende rød tråd sånn sett. Franks Wild Years er et stykke unna prime time Tom Waits, og slutten av 80-tallet skulle vise seg å være Waits' minst interessante periode.

Big Time (1988)

Som sagt, var ikke denne perioden fra 80-tallet veldig spennende. Da Big Time kom ut i 1988, var det imidlertid håp om at et livealbum skulle formidle den underholdende liveartisten Tom Waits fremdeles var.

Men der Nighthawks At The Diner 13 år tidligere var en overskuddsforestilling med mye kommunikasjon, improvisasjon og ren lek ble Big Time en innadvendt opplevelse som ikke inviterte publikum inn i Waits' komplekse univers.

Låtene er stort sett hentet fra hans tre foregående studioalbum på Island Records, og sånn sett er det et greit dokument på hva Waits holdt på med på 80-tallet, men sett i lys av hvilken forventninger folk hadde til Big Time står albumet som en parantes i dag.

Bone Machine (1992)

Så ble det stille igjen. Men etter fire år siden Big Time, og fem år etter forrige studioalbum Franks Wild Years kom Bone Machine. Langt i fra enkelt, så er det iallefall preget av en Tom Waits med mer kunstnerisk overskudd enn på lenge.

Tom tar brølingen sin til enda et nivå, og musikken blir mer og mer nakne rytmer med innslag av småskakk blås og blytung bass. Det er krevende lytting, men vi stoler såpass på Tom Waits nå til at vi er tålmodige. Det får vi igjen for da Bone Machine sniker seg under huden. "Such A Scream" fra Bone Machine er ett av de sterkeste sporene på årets Glitter And Doom Tour, og den er også glimrende i studioversjonen her.

The Black Rider (1993)

I 1990 hadde The Black Rider premiere på Thalia Theater i Hamburg. Det er et stykke med musikk av Tom Waits, og studioversjonene finnes på studioutgivelsen som kom tre år etter.

En del av disse opptakene er hentet helt fra 1989, noe som forklarer oss at Tom Waits hadde nok å henge fingrene i selv om vi ikke fikk noe studioalbum mellom 1987-1992.

Som album er imidlertid The Black Rider mindre interessant. Stykket i seg selv ble regissert av Robert Wilson, en person Tom Waits skulle jobbe mer med senere - nærmere bestemt på Alice igjen, i 1992.

Mule Variations (1999)

90-tallet ble tiåret for familieforøkelse og alternativt arbeid for Tom Waits. Tidlig på 90-tallet lånte han stemme til Primus-albumet Sailing The Seas Of Cheese, og noen år senere er deler av Primus med på comeback-albumet Mule Variations.

Albumet er Waits' sitt mest suksessrike i moderne tid, med Grammy for best comtemporary folk album i 2000. Albumet tok han også på en omfattende turné, hans første omfattende turné på 12 år. Det inkluderte også et stopp på VH1 Storytellers. Med Bone Machine og Mule Variations klarte Tom Waits å holde på interessen gjennom 90-tallet også, selv om det var det minst produktive tiåret til Waits, som var 50 år da Mule Variations kom ut.

Blood Money (2002)

90-tallet var kanskje tilsynelatende et litt slapt tiår for vår helt, men Blood Money er faktisk låter skrevet helt tilbake til 1990. Nok en gang er albumet en samling låter fra spillet Woyzeck som Robert Wilson også var involvert i (regissøren av The Black Rider).

Der The Black Rider ble et litt rotløst album, fungerer Blood Money bedre som et enkeltstående album med låter fra skuespillet. Det er imidlertid et beksvart budskap Tom byr på, med "Misery Is The River Of The World", "Everything Goes To Hell" og "God's Away On Business". Men som Tom sa, "I like a beautiful song that tells you terrible things. We all like bad news out of a pretty mouth."

Alice (2002)

Alice er nok en plate med låter som stammer fra et skuespill. Det kom ut samtidig med Blood Money, men har en helt annen stemning.

Mange har titulert Alice med the great lost Tom Waits masterpiece, og albumet er virkelig bra. For 70-talls fansen er dette det nærmeste Tom Waits har vært siden rent uttrykksmessig. Det betyr jazza og nedstemt melankoli og tidvis mer behersket synging, som i åpningen "Alice".

Låtene fra Alice dukket opp på en bootleg kalt The Alice Demos en god del år tidligere, og Tom Waits-fansen jublet da Alice ble utgitt på ordentlig vis i mai 2002.

Real Gone (2004)

Tom Waits kom med sitt første ordinære studioalbum på fem år med Real Gone i 2004. Nok en gang ble albumet tatt i mot med åpne armer både av publikum og kritikere.

Albumet er Tom Waits' hittil siste studioalbum, og det tok han ut på nok en sagnomsust turné i USA og Europa i 2004. Real Gone er det første albumet i Tom Waits' der piano er totalt utelatt. Låtmessig inneholder det også en del politiske spark i rævva, blant annet "Day After Tomorrow". Som på Mule Variations fra '99, er også Les Claypool fra Primus med på bass på enkelte spor.

Orphans (2006)

Nok en utgivelse utenom mønsteret, for Orphans er 60 låter som fra før har dukket opp i filmer eller større samlinger. Flere av disse låtene havnet i setlisten til fjorårets turné.

Tom Waits oppsummerer utgivelsen slik: "A lot of songs that fell behind the stove while making dinner, about 60 tunes that we collected. Some are from films, some from compilations. Some is stuff that didn't fit on a record, things I recorded in the garage with kids. Oddball things, orphaned tunes."

Glitter And Doom Live (2009)

For å feire seg selv, kom Tom Waits med sitt første livealbum på 21 år med Glitter And Doom Live i år. Låtene er stort sett hentet fra de to siste tiår, med unntak av "Singapore" fra 1985 (Rain Dogs).

Livealbumet engasjerer mye mer enn Big Time, og endelig har Tom Waits også utgitt et livealbum som yter liveartisten Waits større respekt. Les mer om albumet i PULS-anmeldelsen her.

Odd Inge Rand

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME