Puls - "Beatles" holder

Etter tre år på gymnaset skal lærer Lue ta sitt tradisjonelle og sorgfulle farvel med sine poder. Det er da Seb, i Duc Mai-Thes stilsikre skikkelse, gløtter i Lues retning og mener: - Hvem faen er han der a? Kveldens definitive replikk. Lars Saabye Christensens roman Beatles er blitt teater.

Historien tør være kjent. Vi befinner oss i bydelen Frogner på Oslos vestkant. 60-tallet går mot slutten, og kameratene Kim, Gunnar, Seb og Ola skal lage band. Beatles-feberen herjer, ikke sant? Navnene The Evil Hearted Devils and Shining Angels og Dirty Fingers and Clean Girls forkastes til fordel for Snafus. Noe musikk blir det aldri, men man lever lenge på drømmer.

Saabye Christensens roman er et tidsbilde så riktig at det er reint nifst. Overgangen til scenen har gjennomgående gått fint, slik at de som husker følelsen av å ha en ny Beatles-singel mellom hendene vil kjenne det går kaldt nedover ryggen. Tenk å høre introen til Ticket To Ride for aller første gang!

Tvilsom musikk

Men tro ikke du kommer på Oslo Nye for å høre Beatles. Da blir du i så fall sørgelig skuffa. Nils Olaf Dolven har skrevet ny musikk, og det faller dessverre ikke spesielt heldig ut. Nesten ingen av låtene er skrevet i Beatles-stil; et klokt og ganske sikkert bevisst valg. Man konkurrerer liksom ikke med ja, du skjønner.

Dette forhindrer imidlertid på ingen måte at musikken må være god, og det er den dessverre ikke. Her fins ikke én sang med hitpotensiale til det er låtene alt for kompliserte. De er holdt i en slags musical-sjanger, med masse toneartskifter og knudrete melodiske krumspring. Marian Aas Hansen hun spiller Nina, kjæresten til Kim (Paul McCartney) tillates i korte glimt å være inne på noe, men alt i alt sklir den nye musikken temmelig uberka forbi.

Og det er kanskje noe grunnleggende feil, når musikkinnslagene blir nedtur i et stykke om The Beatles?

Marian Aas Hansen

Forfatteren har sjøl skrevet teatrets replikker, og den prosessen har ganske så selvfløgelig gått finfint. Lars Saabye Christensen kan sånne ting som å beskrive kjærlighetssorgen som sorgens Rolls Royce, eller å legge Kims mor ordene i munnen, når hun forskremt spør sin sønn: - Er Gunnar blitt SUF?!?

Scenen der kvartetten har kjøpt øl dvs.; Gunnar (eller var det Ola?) skulle ha handla pils, men så kommer han opp med lagerøl! er ubetalelig. 0,00 alkoholprosenter men er det kanskje ikke sånn at man blir brisen, om man bare slurper det i seg med sugerør?

Jeg syns kanskje overgangen fra lagerølet til hasj og anti-imperialisme går noe fort, men slikt er likevel pirk. Beatles på scenen er blitt en riktig så underholdende forestilling., der jeg først og fremst merker meg disse i ensenblet: Eivind Sander som den stammende Ola/Ringo, Duc-Mai The som en utsvevende Seb/George, Geir Kvarme som den hysterisk morsomme kunstner-onkelen Hubert men framfor alle; Marian Aas Hansen. Bedårende, rett og slett. Hun har allerede rukket å synge Sofie i musical-versjon, og er et åpenbart et musikkteatertalent helt utenom det ordinære.

ARILD RØNSEN

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME