Puls - Bare ei jomfru i nød

(Oslo Spektrum/PULS): Ingenting kunne vært for Harry denne kvelden. Ingen hadde løfta et øyenbryn om jeg hadde pint meg inn i de trange svart og hvitstripete buksene og tatt på meg den sorte satinjakka med pantertrykk på ryggen. Hadde de bare passa meg enda.... Det er 20 år siden første gang jeg så Maiden live. Support for Kiss i Drammen, og Kiss fikk så øra flagra.

Entombed hadde den noe utakknemlige oppgaven å varme opp, men våre svenske brødre klarte seg etter forholdene bra. Befriende fri for nykker, metall-rett-fram rock, fett som bare faan. De holdt på i en førti minutters tid,
et raskt sceneskifte, og det var klart for Maiden.

Iron Maiden blåste i gang med "Wickerman" fra nye skiva. Publikum tok av fra første tone. Og det var skikkelig fett. Tidvis god lyd også. De tre første sangene var nye, men jeg tror at stemningen hadde vært enda høyere om de hadde tatt en gammel slager litt tidligere i settet.

På låt nummer fire tro de endelig til med "Wrathchild", og da blei det med ett veldig opptur. Klokka ti over ni blei det med ett "Two Minutes To Midnight", og stemningen var skyhøy.

I ærlighetens navn må jeg innrømme at jeg ikke har fulgt med så veldig på hva Maiden har gjort på nittitallet, men de klemte til med en del nye låter igjen, ispedd "The Trooper", og det funka veldig bra. Jeg spiller i band sjøl, og har en viss forståelse for at det er noe morsommere å spille nye låter enn gamle travere.

Eddie blei med ett Eddie Gibson, og vi fikk "The Clansman". Kjempekredd til vokalist Dickinson. Gamlingen har fortsatt stemme til tusen. Låta "Iron Maiden" hadde også et småmorsomt innslag: Dickinson fanget av noen skrikete onde damer som ikke ville gi slipp på mannen.

Vi fikk "The Evil That Men Do", "Fear Of The Dark" og endelig: "The Number Of The Beast" og "Hallowed Be Thy Name". Da blei det liv, gitt.

Vel, så var det jomfrua i nød: Jannick Gers. Iron Maiden er "gjenforent" med sin kanskje mest klassiske besetning. Allikevel beholder de Gers på gitar. Makan til dåsemikkel. Et ekkelt gufs av bevegelser på scenen, som selv ikke Paul Stanley kunne toppa i 1988. En uendelighet av gitarronk og "gøyale" positurer. Fy faan, mannen ødela nesten hele kvelden min.

Borsett fra det: Dritbra gig. Jannick Gers burde spilt blues på Smuget.

Brutus

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret