|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 22.10.00
( ) Les også |
Anne Holt & Berit Reiss-Andersen: Uten Ekko Her er den sjette Hanne Wilhelmsen-boka til Anne Holt, og den andre hun skriver sammen med sin tidligere kollega fra Justisdepartementet, Berit Reiss-Andersen. Etterforskningsleder Hanne Wilhemsen er en dame vi etterhvert har lært å kjenne, og blitt glad i på linje med Jon Michelets Wilhelm Thygesen og Gunnar Stålesens Varg Veum. Denne gangen utfordrer hun oss med å gå i kloster! En restauranteier blir funnet død av en junkiehore bak Grønland Politistasjon. Stukket med kniv og proppa full av piller, viser obduksjonsrapporten, og dermed vikles vi inn i et "dobbeltdrap", som ikke oppklares før det har gått 438 sider. Fordi Hanne Wilhelmsen i villfarelse etter samboer Cecilies død - i slutten av den forrige boka, fjorårets Død Joker - flykter til Italia og søker sjelefred i et nonnekloster, får politiet en treg start i å spore opp morderen. Hannes nærmeste kollega - Billy T. - blir denne gangen sittende med ansvaret for oppklaringen av en vanskelig mordsak, som det viser seg at han ikke er kompetent til å løse. Vi blir gjennom første halvdel av boka leda gjennom tilsynelatende usammenhengende brokker og fragmenter, som virker relativt umotivert sammenraska. Løsningen ligger egentlig snublende nær hele tida, men Billy T. blir totalt satt ut etter møtet med en gammel ungdomskjæreste, og er - uten at vi får vite det - ute av stand til å organisere etterforskninga. Dermed er det klart for "The Return Of Hanne Wilhemsen"; og superkvinnen stiger igjen ned til oss vanlige dødelige (les Grønland Politistasjon), setter seg raskt inn i saken, og begynner å nøste opp i riktig ende. Til slutt sitter vi igjen med et motiv som bygger på hevn for drøye tjue år med omsorgssvikt, uten at jeg røper for mye. PINLIG FEIL Ellers oppdaga jeg en litt pinlig faktafeil i boka, som jeg ble nødt til å konfrontere forfatteren med: Hun hadde nemlig i politiavhør i boka gjengitt personopplysninger om mistenkte, der hun opptil flere ganger oppga "feil" personnummer på klientene. Dette fordi det tredje sifferet i personnummeret faktisk angir kjønnet på innehaver'n. I praksis betyr det at partall identifiserer hunkjønn og tilsvarende oddetall viser hankjønn. Dette har Holt/Andersen tydelig ikke vært klar over, for deres personer slumper bare av og til borti "rett" identifiseringstall. Jeg sendte Holt en mail der jeg spurte om en kommentar, og hvorvidt det lå et kjønnspolitisk motiv bak fra forfatternes side. I svaret Anne Holt sendte meg, "la hun seg flat" og skrev: -...Når det gjelder personnummeret, har du tatt oss med buksa nede. Det er intet vakkert syn. Tolk det som dere vil! Svaret kan definitivt forstås på mer enn én måte. I en totalvurdering av boka, må jeg gjenta innsigelsen om at første halvdel er vel drøy å pløye seg i gjennom. Man får ikke helt flyt i historien, som hopper fra miljøer til miljøer som tilsynelatende ikke har noen forbindelse. Nå er dette en ganske vanlig måte å bygge opp krimplott på, men med over 200 sider tildels stor forvirring og mange personer som skal presenteres, kan det være vanskelig å holde alt fra hverandre. I hvert fall for de som liker å lese litt på senga før de sovner. En litt strammere regisering hadde muligens vært på sin plass, selv om handlingsforløpet i forhold til Øvrighetas etterforskning virker realistisk nok i seg sjøl. Temmelig urealistisk er det derimot at heltinnen har en heroinmisbruker boende hjemme hos seg i flere uker, uten at gjesten selger alt av verdisaker ved første og beste anledning. Slikt skjer bare i fantasiens verden. FOR HARD-CORE FANSEN Dette er langt fra den mest gripende Hanne Wilhelmsen-boka Anne Holt har skrevet. Likevel har den flere paralleller til mesterverket Demonens Død (1995), blant annet ved indirekte å peke på en viktig kilde til kriminalitet i samfunnet: Fedres fravær i sønners oppvekst. Igjen setter altså Anne Holt fingeren på dette delvis undervurderte aspektet ved norsk kriminalstatistikk. Det skal hun ha ros for. Det faktum at jeg brukte over en uke på å lese boka, sier også sitt, når jeg vanligvis ikke bruker mer enn et par dager på en Hanne Wilhelmsen-bok. Jeg kunne avlutta med å si at denne er mest for HW-fans, men dem er det etterhvert blitt så mange av, at det i praksis ikke betyr så veldig mye for salget av boka. Trygve Mathiesen 
|
Siste saker Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH |
