Puls - Paul McCartney & Wings: Wingspan/Hits & History

Mens Sir Paul arbeider med sitt første egenproduserte album siden 1997 (kommer i september), slipper han en post-Beatles-samling på 40 låter signert han selv, kona Linda og resten av Wings. Fordelt over to CDer blir vi servert hit-singlene på den første og hverdagen på den andre. For selv om McCartney lagde mange fine sanger som vekker nostaliske minner og nesten når opp til Beatles-standard, savnet han helt klart en likeverdig partner han kunne bryne seg på, og som hadde baller til å korrigere ham underveis. Ifølge Sir Paul selv møtte han ikke denne personen før etter at disse låtene ble gitt ut.

For etter en litt treg start på solokarriera tok Wings etterhvert av og produserte flere gode album gjennom Band On The Run, Venus & Mars og At The Speed Of Sound midtveis i 70-åra. Men de måtte faktisk vente helt til 1977 før han igjen fikk en nr. 1-hit i UK - med "Mull Of Kintyre".

McCartneys styrke har alltid ligget i harmoniene, mer enn i beatet. I dag framstår en del av disse låtene vi nynna på dengang, med et veldig tidstypisk lydbilde, der fusion-sound og jazzrock-elementer sneik seg nesten umerkelig inn. I dag og på avstand, er det lettere å få øye på disse elementene, som samtidens bedøvende forvirring ikke lot oss registrere. Dessverre degraderer det endel av materialet.

Vi skal selvfølgelig ikke underslå kvaliteten, selv om mange av disse (spesielt singlene) aldri hadde blitt gitt muligheten til å nå listene hvis de ikke var utgitt av Macca. Men "Listen To What The Man Said", "Band On The Run", "Silly Love Songs", "Venus & Mars" og "Heart Of The Country" - for å nevne noen - er alle gode representanter for å vekke minnene tilbake til den tida folk ennå ikke hadde tatt det helt inn over seg at Beatles faktisk var oppløst.

Av de mer utypiske McCartney-hitsene får vi servert "Live And Let Die" og "Jet", der arrangementene mer enn noe er det som holder låtene sammen. Valget av akkorder på instrumentalpartiene er her så avgjørende og samtidig såvidt sære som popharminer at vi må nesten rekapitulere historien for å forstå beveggrunnene til deres eksistens. Men det er tøft, og det beveger. Men ikke nettopp det vi forbinder med mannen bak "Yesterday".

I hele McCartneys post-Beatles-karriere har mannen savnet en John Lennon å spille ball med rent kompositorisk. Det hadde han definitivt ikke på 70-tallet, der Linda noe symptomatisk er kreditert på brorparten av låtene. Uten å bli beskyldt for å sverte de døde, kan vi likevel konkludere med at låtskriving ikke var hennes største gudegave.

Dette er også et dokument over den melankolske tidsånden på 70-tallet. For da hippie-spiriten sakte slukna etter dødsfallene til De Tre J-ene, forveksla mange røyken fra et bål som var i ferd med å oppgi ånden med røkelse og myrra.

Trygve Mathiesen

Legg til på Nettby /

/ Del på Facebook

Siste saker

Mike Portnoy slutter i Dream Theater

Robyn: Body Talk Pt. 2

Disturbed: Asylum

Skambankt: - Vi har fans fra 5 til 80 år!

Liturgy : NYC Black metal-snakkis

Vil du se Misfits i Oslo?