Puls - Motorpsycho: Phanerothyme<br>

Det var med meget stor spenning jeg dytta "Phanerothyme" i spilleren sent en kveld, etter å ha gått gjennom ild og vann for å få den så fort som mulig! Motorpsycho er jo tross alt ikke mindre enn det beste vårt lille rare land har frembragt noensinne, bedre enn Drillo, Gutta på skauen og Gro Harlem Brundtland til sammen. Er det rart man er spent?

Etter fjorårets popsensasjon "Let Them Eat Cake" var det ventet at de skulle fortsette utviklingen og ta den enda lenger, og det har de gjort. Jeg likte "LTEC" veldig godt (etter hvert), men etter å ha hatt "Phanerothyme" nesten konstant i spilleren i noen dager faller "LTEC" klart ned et hakk eller to. Det er nesten fullendt denne gangen!

Det begynner veldig rolig med "Bedroom Eyes", den beste låta Nick Drake aldri fikk skrevet, men også mitt eneste spørsmålstegn ved plata; det blir en litt for tam åpning, og jeg har allerede utviklet en tendens til å starte med låt nummer to, og hvilken låt det er! "For Free", de første gangene tenkte jeg ustanselig på "The Other Fool", den første singelhiten fra "LTEC", for det er klare likheter, men "For Free" holder distansen mye lenger.

Alt i alt en god start på plata. "B.S." og "Landslide" er også høykvalitetsspor de fleste med hjerte for god musikk ville ha drept for å få satt navnet sitt under. Men det er først i spor fem at plata tar helt av og etterlater undertegnede i total ekstase. "Go To California" er den eldste låta på skiva, og har allerede rukket både og bli elsket og hatet av Motorpsychos trofaste konsertpublikum, farten er satt noe ned fra liveutgaven og det er helt uanstendig smakfullt hele veien, selv det banale refrenget fungerer som f Ray Manzarek er glemt nå.

Så er det klart for platas aller beste låt. "Painting The Night Unreal" er jazz i forkledning. Det males med både brede og smale pensler gjennom hele låta, og da Bent vræler at det er en ny sheriff i byen, så er det bare for kjeltringene å løpe og gjemme seg. Radiosingelen "The Slow Phaseout" er pop, men bra pop, og ved å vri og vrenge på formelen for riktig musikk klarer de å gjøre det slik at det aldri blir kjedelig.

"Blindfolded" er Snahs verk, og hadde det ikke vært for at vokalen ikke er helt der den burde være hadde dette også vært en klar vinner. En vinner er dog "When Youre Dead", til tross for Gebhardts noe begrensede vokalprestasjoner. Tankene flyr tilbake til gammel Pink Floyd, tida før Syd vaklet ut i det bevisstløse. Og citterspillet på slutten er genialt, helt enkelt.

Det er rett og slett det beste fra de beste siden den aller beste, "Timothys Monster" Velbekomme!

Stig Aasheim

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME