Puls - Poor Rich Ones gjorde jobben på hjemmebane

(Bergen/PULS): Med et relativt ferskt samlealbum, Joe Maynards Favourites, i bagasjen, var Poor Rich Ones vendt hjem til sitt kjære Bergen. Hulen var fullsatt med mennesker som ville oppleve Willy Marhaug og resten av Poor Rich Ones. Og når Marhaug åpner konserten med å si at det er fint å være i Bergen, hjemme!, kan vi ikke tro at dette skal bli annet enn en suksess. Slik ble det dessverre aldri. Poor Rich Ones leverte en god konsert, men de har absolutt gjort bedre konserter både på hjemmebane og bortebane før.

Rett før midnatt kommer de gående inn på scenen. Willy, Ludwig, Tor, Bjørn og Eivind. De er pent antrukket, i skjorter eller enkle trøyer. Publikum er ett eneste stort smil. Alle er glade. Til og med bandet, som ikke er av de mest utadvendte, viser at det er fint å være på Hulen.

Poor Rich Ones har foruten samlealbumet, produsert tre album, hvorav ett av dem, From the Makers of Ozium, av så høy kvalitet at de ble belønnet med Spellemannprisen. Poor Rich Ones spiller vakker, melodiøs rock perfekt for kalde høstkvelder, og i vokalist Willy Marhaug har de en utrolig kapasitet.

Poor Rich Ones er et utrolig tight og bra liveband. Lyden sitter, kommunikasjonen mellom gutta i bandet er veldig bra, noe som gjør dem veldig samspilte og sikre; de treffer på hver eneste tone. Bassist Tor danser og kjæler med bassen sin, trommis Ludwig slår seg opp og frem utover i konserten etter en noe tam start. Gitarist Eivind og Bjørn på keyboard viser også at de behersker scenekunsten, men det kan til tider se ut som om de ikke er klar over at det står et sugent publikum foran dem. Det blir litt sånn som i fotball med lag som er fornøyd med å vinne 1-0. Det er lov å briljere med noen Zlatan-finter og tunneler innimellom. Støttepasninger blir litt for kjedelig i lengden.

Men så lenge Poor Rich Ones har Willy i front, går det greit. Han er virkelig i slag denne kvelden, han går opp og ned slik som få andre kan. Det er en fryd å se og høre Willy synge. Jeg tenker da særlig på sistenummeret, My Book of Friends, hvor han virkelig viser hva han er lagd av. I need you, I need you, synger han så vi kjenner det langt inn i våre hjerter.

Poor Rich Ones spiller 11 sanger i løpet av en snau time før de går av scenen for første gang. Da har de spilt sanger som Strong, Fear Of Losing, Happy Happy Happy og Twins. Samt en ny låt de bare kalte for Disco-låten. Nå er det vanskelig å bedømme en sang etter bare å ha hørt den en gang, men førsteinntrykket var ikke all verden. Særlig tatt i betraktning at det var en av de mest rocka låtene Poor Rich Ones spilte. Og var det noe konserten manglet, så var det et par rocka låter. Den nye låten passet ikke inn, den ble litt for anmassende, dessuten slo trommer og bass i hjel vokalen. Blant de fire ekstranumrene var det også en ny sang, denne var atskillige bedre.

I løpet av konserten synger publikum Happy Birthday til Willy. Han fyller år. Det levnes liten tvil om at bandet var fornøyd etter konserten. Publikum på sin side hadde nok ikke like mye grunn til å være fornøyd etter i alt 15 sanger med hjemmelaget Poor Rich Ones.
.

Trond Anders Fossum

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME