Puls - Bob Dylan ønsker borgerkrig

"Another kind of masterpiece fra Bob Dylan", mener artikkelforfatteren. Dylan-eksperten Dag-Olav Sivertsen gjør seg noen betraktninger omkring Bob Dylans album av året, "Love And Theft" - og konkluderer med at mannen såvisst fortsatt er blant oss!

Årets Dylan er enda et mesterverk fra mesterens hånd, men en annen type mesterverk enn de han har laget før; tekstene er nemlig for første gang den viktigste og dominerende faktor. Plata er vel egentlig en diktsamling med musikk til, noe a la Jens Bjørneboes Våpenløs. Satt på spissen.

Da jeg satte på plata for første gang skjønte jeg etter 90 sekunder at dette gikk ikke; det begynte å ligne på bortkastet tid; å spise matpakke med papiret på etc. (Eller kanskje heller å spise papiret i stedet for maten?) Det var åpenbart at her var tekstene så i forkant at det å høre på den uten å ha engelsk som førstespråk/være flink til å tyde utydelig sang/ha tekstene foran seg, ikke holdt. Så da var det å slite i timevis på nettet, jeg fikk ikke slippe inn på Expecting Rain, med Eyolf Østrems side duger. Takk, Eyolf. Dermed kunne lyttingen begynne.

Det ble en større opplevelse enn jeg hadde forventet, og la det være sagt med en gang: Jeg synes synd på de som har sittet og hørt på den uten å ha tekstene foran seg. Noe som for øvrig gikk helt greit på den forrige, "Time Out Of Mind". Hvorfor denne forskjellen? Fordi den forrige hadde mye mindre tekst per musikk! (Hva er dette for et språk?) Det var så mye mellomrom både mellom ordene og setningene, og det gikk langsommere, at man lett hørte hva fyren sang. Så ikke på denne.

Til saken: Mannen er med fremdeles!

Jeg hadde nemlig fått med meg at han heller ville ha laget en kåvverplate med Charlie Pattonsanger enn denne her, så da tenkte jeg: Å nei, ikke en ny plate med venstrehåndsarbeid, Bob. Men heldigvis gjør altså fyren mine bange anelser til skamme.

Av grunner jeg allerede har nevnt, skiller jeg herved musikk og tekst og begynner med musikken.

Det første som slår meg, minner meg om en av fastlåtene på turneen tidligere i år; han tok inn "If Dogs Run Free", en jazzklassiker fra "New Morning" (1970) - et overraskende valg. Her får vi forklaringen; valget av jazz fortalte om en sterk jazzorientering han for tiden går igjennom.

På "Love And Theft" har han med fem jazzlåter, alle i balladetradisjonen. Ja, alle balladene på plata er jazzlåter. En rolig låt til er med, "Sugar Baby" siste låt, det er en vise og ingen ballade (jeg hater det ordet).(Ballade, altså).

"Street Legal" (1978) åpner med 16 Years, der ser han tilbake på sine 16 år som artist. Hvis vi nå ser tilbake på de siste 16 årene, er det et tydelig mønster på selvkomponerte studioalbum, nemlig at det alltid er med en håndfull blueslåter. (Ett viktig unntak er "Oh Mercy" fra '89, en plate nærmest kjemisk renset for blues - og kanskje derfor en av de beste?) I tillegg kan vi slå fast at disse blueslåtene alltid har trukket ned kvaliteten på platene.

Dermed er vi ved det andre som slår en på denne plata; blueslåtene trekker ikke ned, men bidrar til den gjennomgående høye kvaliteten. Gratulerer Bob; endelig får du til bluesen også i studio. Det var lenge siden sist. Kanskje skyldes det at han denne gangen igjen har tatt med seg live-bandet i studio. Det er også lenge siden.

Videre legger man merke til den nydelige "Mississippi", andre og beste låt. Og eneste sang som er et outtake fra den forrige, "Time Out Of Mind". Så kan man spørre: Hvis dette er beste låt, viser ikke det at denne plata er svakere musikalsk enn den forrige? Nei, for hvis "Mississippi" hadde vært med på "Time Out Of Mind", hadde det vært beste låt på den også (sammen med "Not Dark Yet").

Her er vi ved et sentralt punkt: Hvor bra er den sammenlignet med den forrige? Jeg tror denne er bedre, i tilfelle først og fremst fordi den er så jevnt bra, den forrige var ekstremt ujevn. Jazzlåtene fungerer for øvrig utmerket, men jeg hadde nok likt dette bedre hvis jeg hadde likt jazz...

Ellers er det innslag av gammelrock og folkrock som er med og hever. Første låt er køntrirock, og dårligste låt!

I det hele tatt briljerer Bob med sin musikalske spennvidde på denne CDen. De 5 første sangene er henholdsvis køntrirock, viserock, gammelrock, jazz og blues. Det tøffeste musikalske er "Cry A While", i og med miksen av blues og reggae-rock. Den sterke teksten på siste låt, "Sugar Baby", er med og hever den musikalske verdien av den. Ellers vil jeg trekke frem folkrockperlen "High Water", gammelrockeren "Summer Days", og jazzern "Bye And Bye" med den råe teksten (dette kommer vi tilbake til, men sjekk overskriften).

Det siste å si om det musikalske, er at det er en perfekt produksjon, der Bob omsider får lov til å ha stemmen sin i fred. Kanskje litt for mye diskant på stemmen.

Så var det tekstene, da.

Og hvilke tekster! Yessssssss! Man kan nesten lure på om de er en utstrakt hånd til de som stadig hevder at nå må han få Nobelprisen i litteratur!
Vi tar selvsagt låt for låt.

"Tweedle Dee And Tweedle Dum"
Dette er de to rampete tvillingene i Alice In Wonderland. Nå er de blitt gamle og rampingen gått over i at den ene tyner den andre. Tekstene er uoffisielle dermed er det rom for tolkninger mht. hva han faktisk har skrevet. Eyolf har skrevet: Neither of them want to turn and run and making a voyage to the sun. Jeg tror det skal være "voyage to the Son"; de fastholder sin ondskap. En god tekst om hvordan det onde spiser sine barn.

"Mississippi"
Episk tekst, nok en gang om ondskap. Her er det Bob selv som forteller om hvordan verdens ondskap og tomhet nesten tar knekken på ham, også fordi han nærmest uforskyldt blir utsatt for slikt. Ja, bortsett fra èn feil han erkjenner å ha begått, da: Han ble i Mississippi en dag for lenge. Jo, han erkjenner også at mye av problemet er at han har malt seg selv inn i et hjørne.

"Summer Days"
Livet er kaotisk, noe han selv bidrar til. Da kan man hente trygghet i fortida; She says: "You cant repeat the past, I say You cant? What do you mean you cant? Of course you can!
Herlig språk!

Han henter også trygghet hos Gud. I 1994 startet Toronto-velsignelsen. Noe av det mest karakteristiske ved den var/er at man skjelver i nærvær av Den Hellige Ånd, i bibelen ofte kalt Guds elv. Det virker som om Bob også er blitt berørt av den: Standing by Gods River, my souls beginning to shake. Men man kan spørre om det har den ønskede effekt, det heter i hvert fall i neste vers Im leavin in the morninggonna break in the roof, set fire to the place as a parting gift.

"Bye And Bye"
Typisk Bob å allerede i tittelen komme med et morsomt ordspill. Og humoren fortsetter i første vers: Well Im sitting on my watch so I can be on time. Fint at moro-Bob er tilbake igjen slår vi fast, før vi hopper til siste vers, som jeg hentet overskriften fra: Well, Im gonna baptize you in fire so you can sin no more/Im gonna establish my rule through civil war. Er det Bob Dylan - ivrig Jesu disippel, som gjør comeback her? Er det spøk eller alvor? Kanskje vi må se setningen i sammenheng med den foregående; Papa gone mad, mama s feeling sad, der han kanskje er Papa.

Jeg snakket med Dylan-ekspert Steinar Daler forleden, han hadde sett noen konserter i USA nylig, samt sett oversikt over repertoaret etter plateslippet, og denne sangen er den eneste han ikke fremfører fra "Love And Theft". Ikke så rart kanskje, jfr. sitatet, tatt i betraktning stemningen der borte etter 11/9. Fresk låt åkkesom.

"Lonesome Day Blues"
Tittelen sier alt både om tekst og musikk. Kristne som betviler hans seksualmoral og sørger for at han får sitt skrev påpasset, får her sitt pass påskrevet:

Samantha Brown lived in my house for about four or five months. Dont know how it looked to other people, I never slept with her, not even once.

Det er et faktum at Bob etter at han ble kristen fikk et sterkt apokalyptisk trekk, han har stadig varslet om nært forstående omveltninger. Han har også fastholdt at svaret blåser i vinden. Her kommer oppgjøret: Last night the wind was whispering something, I was trying to make out what it was. Yeah, I tell myself something is coming, but it never does. Skjønt en kan kanskje etter ellevte september si at omsider er han i ferd med å få rett.

Videre fremstår han på nytt som en av Jesu fremste disipler:

Im going to spare the defeated, Im going to speak to the crowd. Im going to teach peace to the conquered, Im going to tame the proud.

Mot slutten blir sangen en protestvise mot at kvinner på død og liv skal onanere så mye: Youre gonna need my help sweeetheart, you cant make love all by yourself.

"Floater (To Much To Ask)"
Hovedtittelen henspiller vel på det musikalske, at låten bare flyter av sted i samme lei, forholdsvis lenge. Parentesen henspiller på teksten. Det kan virke som om han nok en gang tviler på at The Answer is blowing in The Wind: Sometimes its just plain stupid to get into any kind of wind, men poenget er vel at man må være nøye med hva slags vind man går inn i.

Han tar et oppgjør med plateselskapet sitt: One of the bosses hangers on sometimes comes to call at times you least expect. Tryin to bully you... inspire you with fear, it has the opposite effect.

Han forteller også om livet som ung jøde: I had dreams and hopes to go along with all the ring dancing, Christmas Carols on all the Christmas Eves. I left them buried under tobacco leaves. Den siste setningen sier kanskje noe om at han skadet stemmen ved å røyke?

Konklusjonen er sterk, og vi er tilbake til utgangspunktet: Sometimes somebody wants you to give something up, and, tears or not, its too much to ask.
Alt i alt en sang full av visdom.

"Highwater (For Charlie Patton)"
En sang om hva store kriser gjør med folk, her en flom både konkret og i overført betydning. Dont reach out for me, she said, Cant you see Im drowning too?

Han holder fast ved sitt disippelskap: Im preaching the word of God. I samme vers blir han fortalt: As great as you are, man, youll never be greater than your Self.

"Moonlight"
Litt av en Leonard Cohen-hyldest det her, med tanke på melodi og oppbygning. En riktig fin melodi forresten, med meget romantisk tekst og stemning. Nok en gang er han Jesu disippel: Im preaching peace and harmony. Senere kommer et stilig rim: The clouds are turning crimson/The leaves fall from the limbs and.

"Honest With Me"
Rockedisco, en oppfølger til den forferdelige When The Night Comes Falling... fra "Empire Burlesque". Teksten? Begynnelsen virker profetisk mht. 11 september:
Im stranded in the city that never sleeps... Im avoiding the south side the best I can.

Andre vers: Im not sorry for nothing Ive done/Im glad I fought, I only wish we won.

Så får vi slåss om han sikter til 60-tallet eller Jesuskampanjen 79-81. Dette er en tekst som oppsummerer hans liv og virke. Og videre retning; Im here to create the new Imperial Empire. Stadig kamp for Jesus der altså.

"Poor Boy"
En pastisj over lignelsen om den bortkomne sønn. Et alvorlig tema, i sangen kommer aldri omvendelsen, men likevel blir han morsom igjen:
Call down to room service, say: Send up a room.
Knockin on the door, I said: Who is it, where you from?
Man said Freddie. I said Freddie who? He said Freddie or not, here I come!

"Cry Awhile"
Nok en sang preget av stilig språkbruk, og nok en gang vender kristendommen tilbake:

I went to the Church house, every day I go an extra mile.

Dog skal vel dette neppe forståes dit hen at han går i kirka hver dag!

I et vers fastholder han viktigheten av å bevare både sin følsomhet og et liv med Jesus: Im fighting back tears that I cant control. Some people they aint human, they got no heart or soul, but Im crying to the Lord.

Her avslører han også planer for å oppnå en meningsfull alderdom:
Im gonna buy me a barrel of whiskey, Ill die before I turn senile.

I siste vers får Nick Cave sin velfortjente hyllest:

I might need a good lawyer, could be your funeral, my trial.

Mest (?) en sang om at han forventer av sine nærmeste at de også må kunne gråte når han kan.

"Sugar Baby"
Siste sang, og den mest episke, naturlig nok. Her er oppfølgeren til låter som "Desolation Row", "Brownsville Girl", "Series Of Dreams" og "Highlands".

Her er problemstillingen fra åpningslåta tilbake igjen; er det sun eller Son? Jeg tror, selvsagt, at åpningslinja er slik; I got my back to The Son cause The Light is too intense.

Kanskje en av grunnene til at tekstene ikke er offentlige, er at vi skal lure på slike ting? Uansett er neste linje verd å få med seg:

I can see what everybody in the world is up against.

I neste vers heter det: Some of these bootleggers, they make pretty good stuff. Plenty of places to hide things here if you want to hide them bad enough.

Der fikk vi den! Vi som er en del av bootlegmarkedet...
Fjerde setning, samme vers:

Some of these memories you can learn to live with and some of em you cant.
Svinaktig godt sagt, sånn har i hvert fall jeg det.

Jeg klarer ikke å motstå fristelsen til å sitere hele nest siste vers:

Every moment of existence seems like som dirty trick
Happiness can come suddenly and leave just as quick
Any minute of the day the bubble can burst
Try to make things better for someone sometimes you just end up making it thousand times worse.

Blant annet et eksempel på hvordan overdrivelser både får frem sannheten og skaper poesi. Og også et eksempel på hvor selvfornektende ærlig Bob Dylan kan være i sin diktning.

For jeg kan bare si: Sånn har han det. Sånn har jeg det. Og sånn er det.
Etter enda mer nydelig poesi følger siste setning i sangen og CDens konklusjon:

Just as sure as youre living, just as sure as youre born;
Look up, look up, seek your Maker before Gabriel blows his horn.
Amen.

For øvrig er jeg blant de heldige som har fått med en bonus singel. Takk til Arild (det var strengt tatt hans eks...) og til Sony Music. Singelen inneholder to gamle låter som begge burde vært inkludert på "Love And Theft". De passer så godt inn i konseptet; den ene, I Was Young When I Left Home ('61), forteller om det triste livet til jeg-personen; den andre, The Times They Are A-Changing fra '63, den beste versjonen jeg har hørt, bibringer hans engasjement i verdens lidelse, og varsler en åndelig revolusjon. Og dette er sentrale temaer på "Love And Theft", for øvrig en tittel som henspiller på at han med kjærlighet har stjålet ord og toner fra folk han respekterer på denne nye CDen. Men bevares, det er mest av ham selv her. Og å gi ut en så bra plate, i så høy alder, etter å ha gitt ut så mye bra før - da er det lov å stjele litt.

(Her kan du lese Arild Rønsens anmeldelse av "Love And Theft".)

Dag-Olav Sivertsen

Siste saker

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

DUNDERBEIST - BLACK ARTS & CROOKED TAILS

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret