Puls - Def Leppard: Euphoria

Joe Elliott har lagt seg til noen særs kledelige hulk a la Steven Tyler. Ellers er alt ved det gamle – hvilket vel må bety at dette låter håpløst datert? Nix. Def Leppard låter like riktig i ’99 som i ’87. De skal nemlig være sånn; et åttitallsband.

80-tallet - etter min oppfatning høyst ufortjent utskjelt som tiåret da intet skjedde i popmusikken. Den debatten kan vi ta seinere. Uansett: Det er vanskelig å komme unna ”Pyromania” og ”Hysteria”. Def Leppard spilte heavy metal på den tida, og gjør det også i dag – på sitt vis. Poenget er bare at lyd- og støynivået i popmusikken har endra seg, slik at Leppard i dag låter... pop.

Lag på lag med gitarer, synthbaserte trommer (Rick Allen har fortsatt bare en arm), tette koringer, clean produksjon. Puddelheavy? Jepp, men så stilreint at i det minste jeg tar av den hatten jeg ikke har. Og så kan de dette med refrenger; de er såpass umiddelbare at du nesten ikke får tid til å registrere et tidvis pinlig banalt tekstmateriale.

Da gjenstår bare å melde at ”Promises” kommer til å gå til himmels, at ”To Be Alive” vil bli soundtracket til så mang en ungdomsforelskelse denne sommeren – og at ”Goodbye” er en tåreperse av det rett ut sagt perverst tåredryppende slaget; en sånn sang som Steven Tyler/Joe Perry & Bryan Adams for tida ellers er aleine om å komme opp med.

Arild Rønsen

Legg til på Nettby

Siste saker

NAME - Weird is the new cool

Poor Edward: Summerrain

Resirkulert rockjournalistikk

Guns n' Roses: Chinese Democracy

The September When: Judas Kiss

Hove er konk!