Puls - - Meningsløst, Rønsen!

- Rønsen har misforstått det meste, og servert en av de mest latterlige og meningsløse anmeldelser... Det handler om Bruce Springsteen og vår anmeldelse av "The Rising". Vi gir ordet til Rune Strand fra Oslo - og det er lov å delta i debatten!

Arild Rønsen,

Har ofte lest dine anmeldelser med interesse, da du virker som en oppegående fyr med meninger og grunnlag for disse. Så derfor fram til å få ditt syn på siste Springsteen-skiva, men dette er noe av det mest latterlige og meningsløse jeg har vært borte i av plateanmeldelser.

Er ute etter ditt syn på The Rising, ikke hva du synes om Ryan Adams, REM, Morten Abel, Monica Lewinsky, Liverpool (vel, kanskje litt...), RBK og Vålerenga og faens oldemor.

Største feilen at han skriver i jeg-person? Springsteens kanskje sterkeste side er hans evne til å formidle sitt eget syn (ikke nødvendigvis selvopplevde ting!) og egne erfaringer som folk kjenner seg igjen i, og jeg-formen er med på å forsterke dette. Springsteen har gjennom hele sin karriere skrevet på denne måten, hvorfor forandre det nå? Hvorfor er det en stor feil nå, mens det har vært genialt tidligere?

Med få unntak står skiva på egne bein, uten 9-11 sammenheng. Flere av låtene omhandler savn og fortvilelse, men det går an å savne mennesker som ikke døde i WTC! Ditt syn er temmelig likt amerikanerne her kan det se ut som.

Du skriver:

"Vi veit jo at unga hans og kona hans lever i beste velgående - ja, Mrs.Patti Scialfa kreditteres - heldigvis - som musiker i coveret! Da kan Mr. Springsteen bare ikke servere tekster som dette:

Children are asking if it's alright
Will you be in our arms tonight?"

Hvorfor kan han ikke servere slike tekster? Fordi kona og barna lever? Hva med de som ikke er like heldige? De (oss) som han skriver for?

Hvordan vet du at det Springsteen skriver om (jeg gjentar, ikke nødvendigvis 9-11!), er så uendelig langt unna hans egen skjebne? Og om det er, kan han da ikke skrive om det?

Og jeg er redd for du også har misforstått "Nothing Man" (ja, en 9-11 låt), som det faktisk virker som du har lyttet til(?). Personen i låta er ingen tilskuer, han er en overlevende, en av "heltene", som leser om seg selv i avisa. Livet går sin vante gang i byen han kommer fra, mens han er for alltid forandret, han føler ingenting lenger, en "nothing man".

Og musikken er med ett unntak klassisk Springsteen? På hvilke tidligere utgitte plater ville du plassert flg?

Further on up the road
Paradise
The fuse
Let's be friends
My city of ruins?
For å nevne noen...

Et spørsmål til slutt:
Hvorfor er du sikker på at Springsteen allerede angrer på The Rising?

Mvh

Rune Strand, Oslo

Siste saker

Cosmic Twang: Long Way From Here

Willie Nelson: Heroes

Killing Joke - MMXII

DumDum Boys: Ti Liv

Beach House: Bloom

Marilyn Manson - Born Villain